Erlend Waade

65 år og i risikogruppen

Det er søndag formiddag. Jeg er alene hjemme. Likevel finner jeg fram søndagsserviset som vanlig. Og tenner lys på frokostbordet. Som vanlig. Det er tydeligvis viktig for meg å gjøre det kjente og normale. Selv om alt er forandret nå. Men det gjør godt å kjenne at små ting fortsatt betyr noe. Selv om tiden er stor og ny. Ja, kanskje er det slik at de små tingene - detaljene, blir viktigere enn vi tror framover.

Jeg bekymrer meg

For det betyr noe å ha struktur på dagene. Vi kan gjøre det gjennom å skille ut innsatstid fra avslapning. Men også ved å skille ut det ekstraordinære fra det vanlige. Ja, kanskje er det nettopp nå vi trenger rytme, struktur, disiplin, og de små, men viktige forskjellene. For de faste vanene vi har hver dag, har betydning. Også i krisetider. Måltidene, samværene, døgnrytmen, pausene, jobbingen, trimmen, velkomstene og avskjedene, betyr noe. For det er slik vi holder oss selv og relasjonene våre sunne; både fysisk og psykisk.

Likevel kjenner jeg at alle de negative nyhetene påvirker meg. Jeg blir bekymret. Mer enn noen gang før. Jeg, som hele livet har vært omgitt av et trygt og velfungerende samfunn. Om natten kan jeg våkne etter en fin drøm, og ha glemt det som skjer. Men så husker jeg, - og plutselig er virkeligheten på nytt blitt et mareritt.

Vi trenger håp

Da trenger jeg motvekt. Noen positive nyheter. Og det hjelper å høre at situasjonen i Kina bedrer seg. For jeg vet jeg trenger håp. Mer enn noe annet. Jeg har vært uten håp, og vet hvordan det kjennes. Men dit vil jeg aldri komme mer.

Likevel spør jeg meg selv: Hva er det egentlig som skjer? Og hvorfor får det som skjer så store konsekvenser? Tok vi ikke advarslene på alvor? Hadde vi fokus feil sted? Og er måten vi reagerer på fornuftig? Eller reagerer vi som en engstelig elefant under angrep av en mus? En elefant som får panikk, mister kontrollen, og på grunn av det faller utfor et stup?

LES OGSÅ: Psykolog Hedvig Montgomery: – Det vil ta lang tid å bygge opp tilliten til hverandre igjen

Min generasjon har aldri opplevd trusler

Og så slår det meg at jeg sannsynligvis tilhører den eneste generasjon noensinne, som i sin levetid aldri har opplevd reelle trusler mot liv og helse i form av krig, pest, sult eller naturkatastrofer. For slike ting har folk alltid visst om, eller kjent på kroppen selv.

Men nå er det tydeligvis min generasjons tur. Vi slapp ikke unna, vi heller.

Og nå lurer jeg på hva lærdommen av dette kommer til å bli. Etterpå. For noe kommer vi til å lære. Helt sikkert. Noe dypt og viktig. Både hver enkelt, landet vårt og hele det globale fellesskapet.

Livet får dybde

Av positive ting tror jeg at takknemligheten for det vi har, og har oppnådd, vil øke betraktelig. Vi vil også ha oppdaget at tid og ro skaper mye overskudd og kreativitet. Vi vil også ha skjønt at vi trenger hverandre, og hvor viktig det er å være sammen.

Samtalene rundt kaffebordene vil få større dybde og alvor. Og det er bra. For vi har ikke fått tiden for å slå den i hjel. Vi har fått den fordi vi har betydning, og fordi det vi sier, tenker, føler og gjør betyr noe. Fordi vi alle kan bidra til at verden blir et litt bedre sted enn den ville vært uten oss. Både lokalt, nasjonalt og globalt. Ikke noe mindre enn det. Og lærer vi det gjennom en krise, er den kanskje verdt det. For da har vi lært det viktigste av alt.

Ukjent landskap

Men ingen av oss vet enda helt hva som kommer. Og ingen vet konsekvensene av det heller. For vi står foran et stort og ukjent landskap. Som likevel ligner på det folk har opplevd mange ganger før. Og kommet seg gjennom det.

Men uansett: her er vi nå. Så Gud hjelpe oss alle til å ta gode valg. For det trenger vi. Amen.

LES MER:

Laila Riksaasen Dahl: – Gud er ingen curlingforelder som skåner oss for vonde ting

Pastor advarer mot endetidsprofetier på sosiale medier: – Krisetider ser ut til å være høysesong for spekulativ teologi

Gro Nylander hyller besteforeldre i korona-karantene: «Barnebarna lever i vår bevissthet»