Prøvelser, Gud, topografi og sånn

Når er nok nok? Det er et spørsmål som har ligget i meg en god stund nå. ”Nå må det vel være nok” kan en tenke etter en stund med prøvelser, og så er det ikke mer enn rett rundt neste sving, så må en opp Gaustatoppen også. Svett, men lykkelig over å ha klart strabasene, får en nyte utsikten, nippe medbrakt nypete og spise nystekte vafler kjøpt i kiosken noen meter før målstreken.

Livet er herlig. Livet er herlig. Livet er herlig. En er helt enig og samstemt med seg selv der en småhopper nedover fjellsiden på den andre siden og nyter Guds praktfulle natur en kort liten stund.

”Det er i motbakke det går oppover” trøster en seg med noen hundre meter oppover neste fjellside, vel vitende om at det ikke er den fysiske smerten som bringer tårene fram. Nok en gang får en se et glimt av noe storslått, og nok en gang kan en legge bak seg en tid en ikke vil tilbake til. Borti svingen finner en seg en stein å sitte på og tankene flømmer inn over en. Tårene strømmer på. Inntrykkene er så mange og så mektige. Gud er så stor midt i det hele. En blir så liten. Takkesangen stiger til værs og stunden blir herlig, atter en gang.