Problemet er stolthet

«Velbegrunnet pride», titulerer Øystein Magelssen sitt innlegg i Vårt Land torsdag 5. juli. I lys av KFUK-KFUMs konklusjon i «homofilispørsmålet» forstår jeg at han mener at «KFUK-KFUM viste seg fra sin beste side under helgens Pride-parade i hovedstaden», med jubel, vaiende flagg og det hele. Men jeg stusser over hvordan han – og mange kristne ledere med samme teologiske ståsted – så ukritisk heiser regnbueflagget til topps uten å innse at samtidens «Pride» handler om så langt mer enn et ja til likekjønnet vigsel og «retten til å være seg selv, og å stå opp for andre». For selv om neppe Magelssen eller andre kristne som feirer pride mener det slik, representerer regnbueflagget i 2018 i økende grad også en stilltiende aksept av polygami, flytende kjønnsidentiteter og en sexpraksis der «samtykkende voksne» er eneste kriterium.

Normkritikk

Ideologisk sett er «pridebevegelsen» et ektefødt barn av poststukturalistisk tekning og perspektiver innen dekonstruksjon og språkteori. Poststrukturalismen kritiserte den rigide strukturalismen som delte opp virkeligheten i såkalte binære opposisjoner som mann-kvinne, feminin-maskulin, hetero-homo osv. Gjennom dekonsturksjon utfordret man disse rigide kategoriene som ofte ga seg i utslag i hierarkiske maktstrukturer og kjønnsroller. Særlig ved å utfordre «språkets makt», som å vende nedlatende uttrykk som «skeiv» til et honnørord, flagge sin normbrytende seksuelle identitet med stolthet, og å «flytte skammen» over på de som mener at alle skal passe inn i samme heteronormative ramme – har pridebevegelsen lyktes.