PRIDEMÅNEDEN JUNI - TIL GLEDE OG BESVÆR
Fra å være en dag til å bli en nasjonal stafett som går fra by til bygd, på kryss og tvers i Norge. Klart vi er stolte, vi er mange og vi er veldig forskjellige. Når vi kan synge, danse og glede oss. Når vi kan gå der anonyme, usikre og redd for å bli avslørt. Eller stolte og fulle av energi, fordi vi plutselig ikke lengre er den ene eller den eneste.
Som følte oss annerledes, uten helt å forstå hvorfor. Som bøyde hodet i skam, når vi plutselig oppdaget at vi var forelsket. Eller som skjønte, at den vi hele tiden hadde vært fra vi ble klar over at vi var et eget menneske, med egne tanker, behov og følelser, ikke var den omgivelsene våre oppfattet at vi var. Eller som vokste opp med omgivelser som godtok og aksepterte og heiet på, men du kjente en skam som fikk deg til å tie
Overrasket? Det bør du ikke være, for selv i en liten forsamling, er det mange ulike fortellinger. Gode fortellinger om en lykkelig barndom, vonde historier og en trist barndom. Stolt barnetro eller utenforskap. Trygge rammer eller rusproblemer, mishandling eller overgrep. Åpne samtaler eller senkede blikk. For selv om vi snakker for lite om det består hver menighet, forsamling eller organisasjon av mennesker, med lyter, med feil, mangler og utfordringer med forskjellige avskygninger. For det er ikke bare de som ikke «vokste opp i møblerte hjem» som har en traumatisk fortelling. Forskjellen er bare, at det var de alle visste om.
Jeg skrev et innlegg i går, det ble publisert, før jeg fikk redigert. Noen ganger gjør det vont å lese aviser, noen ganger blir diskusjoner så vond at hjertet nesten revner. Det hender jeg ønsker jeg kunne sette en strek over historien, over bakgrunnen min, over demonutdrivelse, ord om synd, skam, straff eller dom. Om de siste tider
Bestill abonnement her
KJØP
