Prest er verdens fineste yrke

Kjære (muligens) kommende prest!

Gratulerer – du sikter mot verdens fineste jobb! Og kirken og menneskene trenger deg (eller noen du kjenner og kan utfordre).

Denne måneden er det 20 år siden jeg begynte i min første prestejobb. Det har vært 20 veldig spennende år, og jeg gleder meg til fortsettelsen!

Akkurat nå tar jeg en doktorgrad og underviser kommende ungdomsarbeidere, prester, ­kateketer og diakoner på Menighetsfakultetet (MF). MF er et fantastisk bra sted å være både for lærer og student – jeg lærer mye av denne avhandlingsprosessen og av å undervise, og jeg er stolt av arbeidsplassen min.

Ut igjen. Likevel så vil jeg ut igjen så fort jeg kan. Fordi der har jeg verdens fineste jobb. Som fra høsten for min del heter sokneprest i Fagerborg menighet i Oslo.
Å være prest er ikke verdens fineste jobb fordi vi nå har mulighet for individuelt forhandlet lønn, slipper tjenestebolig, har streikemulighet eller har blitt forhandlet til avtalefestet 35,5 timers arbeidsuke.

Jo, det er viktig med gode rammer og ordninger for det arbeidet vi gjør. Det er viktig med løsninger rundt bolig og lønn som sikrer at vi kan bo greit lokalt der vi jobber – enten det er i dyre forstadsstrøk eller fraflyttingstruet bygd – og at kirken samtidig kan være tilgjengelig overalt.

Det betyr mye å vite at vi får vikar når vi blir syke, at vi er del av et lokalt arbeidsfellesskap, og at vi får utviklingsmuligheter i form av videreutdanning og arbeidsveiledning.

Det er motiverende å bli sett og anerkjent også ovenfra (her ikke forstått som Gud, men de som lønner oss og legger rammene for virksomheten) – og da er lønnen en del av det.
Drømme om. Men som prester i verden rikeste – og «beste-land-å-bo-i»-land har vi uansett en levestandard og arbeidssituasjon prester flest her i verden bare kan drømme om, både materielt og sikkerhetsmessig.

Når vi nå har bikket et nytt år, nærmer vi oss igjen tiden for tariff­-forhandlinger og lønnsoppgjør (og for søknadsfrist til høyere utdanning!). Det er igjen tid for å sammenlikne seg med alle andre; det vil si med de som har tilsvarende utdanningsnivå eller arbeidsbelastning, og tjener mer enn oss. Det er tid for det årlige medieoppslaget om at prester tjener mindre enn diverse andre yrkesgrupper med kortere utdannelse og antatt lavere studielån, og at et slikt lønnsnivå vil hindre rekrutteringen til yrket.

Til jeg stuper. Men da jeg begynte på teologistudiet i 1988, da jeg ble ordinert til prest før jul 1995, og når jeg nå etter 20 år fortsatt tenker at jeg skal være prest til jeg stuper – så er det ikke på grunn av lønn, streikemulighet eller egen bolig.

Jeg tror at blant annet Preste­foreningens språk og fokus, i hvert fall slik det kan framstå i media, er en større trussel for rekrutteringen enn lønnsnivå og arbeidstid (ja, jeg vet, de er en fagforening).

Jeg nøler med å si høyt det jeg tenker: At det er helt under­ordnet om andre tjener mer enn oss, så lenge de fleste av oss har mer enn nok. At frihet og selvstendighet kan være et større gode enn avtalefestet 35,5 timers uke og detaljerte planleggingsskjema for kommende kvelds- og helgearbeid.

At vår troverdighet i forhold til det radikale budskap vi er satt til å formidle, svekkes når vi skal klage og mase om mer. At det er en grunn til at Jesus advarer så kraftig mot pengenes makt, for den er stor.

Hvorfor nøler jeg? Fordi jeg vet at det selvfølgelig er store forskjeller også prester i mellom, hva gjelder helse, livssituasjon og økonomisk utsatthet. Fordi jeg ikke vil oppfattes som moraliserende, prektig, skinnhellig; hvem vil vel det? Fordi jeg selv står oppi vårt velsmurte forbrukersamfunn med begge beina, og er temmelig langt fra en Johannes eller en annen fattig, motkulturell ødemarksprofet i kamelhårskappe.

Glede. Likevel sier jeg det. Fordi­ jeg vet hva som har båret og bærer min glede over tjenesten. Fordi jeg opplever noen studenter som bekymret spør om hvor ille det egentlig er å være prest, og andre – både studenter og kolleger – som er provosert av et fokus på lønn, bolig og arbeidstid som de ikke kan identifisere seg med. Fordi presteyrket opplever en rekrutteringskrise, og folkekirken og samfunnet trenger at flere egnete folk velger denne veien. Fordi jeg unner flere det flotte prestelivet.

Jeg er prest og vil alltid være prest, av helt andre grunner enn lønn, egen bolig og avtalefestet 35,5 timers uke og streikemulighet.

Evangeliet. Jeg er prest fordi jeg ønsker å være med på å gi evangeliet videre. Fordi jeg ­elsker Den norske kirke, med alle sine sterke og svake sider. Fordi å være prest gjør det lettere for meg å tro: Mennesker jeg møter som prest maler Gud for meg, og jobben min får troen ned i kroppen og gjør den daglig sann og relevant. Jeg er prest fordi det jeg gjør ofte betyr mye for andre mennesker. Fordi jeg blir utfordret på å bruke så mange ulike sider av meg selv – som tenkende, skrivende, samtalepartner, underviser, ritualforvalter, leder, sjelesørger, miljøarbeider, turleder, smalltalker.

Fordi jeg som synlig prest i nærmiljøet blir en påminnelse­ om Gud og et påskudd for ­eksistensielle og åndelige samtaler. Fordi jeg får være nær på mennesker i alle aldre og deres glede, sorg, identitetsprosesser og trosvei.

Mange liv. Jeg lever på en måte mange liv samtidig, når så mange deler av sitt liv og sine viktige øyeblikk med meg. Jeg er prest fordi jeg stadig lærer nye ting. Fordi jeg har noen faste rammer og samtidig mye frihet og ­ansvar i hvordan jeg utfolder min prestetjeneste. Fordi det vanlige­ spørsmålet fra en ukjent, om «hva driver du med ,da?», ofte blir til en sterk samtale om store ting. Fordi jeg opplever at prestejobben utfordrer og legger noen gode føringer for livet mitt.

Gratulerer. Du er på vei mot verdens fineste jobb. Eller i ferd med å utfordre noen til den. Velkommen som student og som framtidig kollega!