Hilde Frafjord Johnson

Tidligere spesialutsending i FN

En indisk lege har sagt noe veldig klokt om viruset som nå rammer en hel verden:

«Å begrense fysisk kontakt er et privilegium. Det betyr at du bor i et hus som er stort nok til at du kan holde avstand til andre. Håndvask er også et privilegium. Det betyr at du har innlagt vann. Håndsprit er et privilegium. Det betyr at du har penger til å kjøpe det. Karantene er et privilegium, det betyr at du har råd til å være hjemme. De fleste måtene vi bekjemper koronapandemien på, er tilgjengelig bare for de velstående. Faktum er at en sykdom som er spredt av de velstående og rike, mens de fløy rundt kloden, nå vil ta livet av millioner av fattige. Alle oss som nå praktiserer isolasjon og har valgt å stenge samfunnene våre ned, må være bevisst hvor privilegerte vi er som kan gjøre dette. For mange i India er det en umulighet.»

Ingen redningspakker i Afrika

Og jeg vil føye til - for alle fattige i verden er det en umulighet. For fattige land kommer koronaviruset på toppen av andre kriser. Siden de ikke har en helsetjeneste som kan håndtere en slik epidemi har de fleste land valgt å stenge grensene, stanse flyvningene, stenge skoler og forsamlingshus, bruke portforbud og forsøke å isolere de som er smittet slik at de ikke kan smitte andre. De har verken smittevernutstyr eller testutstyr, mens befolkningen generelt ikke har mulighet til å ta de forholdsreglene som vi i Norge kan ta.

I dag vet vi ikke om en slik strategi vil lykkes. Samtidig har tiltakene en enorm kostnad. Stillstand i økonomien har direkte virkninger på enkeltmenneskers liv og hverdag. Det finnes ingen sosiale sikkerhetsnett. Ingen dagpenger for de som kastes ut i arbeidsløshet. Ingen redningspakker for bedrifter som står i fare for å gå konkurs. Ingen jobb å gå til - siden nettilgang hjemme er en luksus de ikke har råd til. Og så blir alt dyrere, det blir knapphet på det meste. Nå ropes det varsko om at flere kan dø på grunn av tiltakene mot korona enn av pandemien i seg selv. Det regnestykket er imidlertid krevende. Vi vet for lite.

Tidligere spesialutsending i FN, Hilde Frafjord Johnson(bildet), advarer mot at korona kan ramme afrikanske land hardt økonomisk.
Foto: Erlend Berge

Hilde Frafjord Johnson er tidligere spesialutsending for FN. Foto: Privat

LES OGSÅ: Over fem millioner trues av sult i Sahel-regionen: – Situasjonen ute av kontroll

Pest eller kolera er faktisk valget

Det som er klart er at tiltakene kan bli dramatiske for land som allerede er i en kritisk situasjon. I DR Kongo førte de til at matvareprisene skjøt i været, og det var fare for opptøyer. «Det er nå større fare for at folk dør av sult enn av koronaviruset», var omkvedet. President Felix Tshisekedi måtte gå tilbake på mange av restriksjonene etter bare fire dager.

Hvilken virkning dette vil ha for virusets spredning gjenstår å se. En ting er sikkert, å sitte som leder i kriserammete land nå, er en bortimot umulig situasjon. De kan bare velge mellom pest og kolera – i bokstavelig forstand. Skal de bekjempe pesten, lider befolkningen av tiltakene. Slakker de av på tiltakene, risikerer de helsemessig katastrofe.

Sudan er et annet eksempel. Landet er allerede i dyp økonomisk krise. Reformregjeringen som kom på plass etter folkets revolusjon for åtte måneder siden kjemper med ryggen mot veggen. Bashirs regime kjørte økonomien på dunken og det har ikke vært mye hjelp å få fra giverne for de som nå prøver å rydde opp. Så kom fallet i oljeprisen og galopperende inflasjon, der nedstengningen som følge av epidemien nå akselererer den negative spiralen. Nå er brødprisene skyhøye og folk har snart ikke råd til mat. Situasjonen er så kritisk at landet kan ramle sammen, og regjeringen med.

Vi må stille opp

Nå er en gigantisk redningsoperasjon for koronarammete økonomier underveis, i regi av IMF og Verdensbanken. Men Sudan får ingen nytte av dette. Det gamle regimet satte seg i så høy gjeld at den nye reformregjeringen ikke får en krone før landet har gjort opp for seg. Tanken var at Gulf-landene kunne bistå, men det skjer nok ikke nå med raset i oljeprisen.

Og landet er ikke alene. De sårbare statene er nok de som vil bli hardest rammet, både av pandemien og av tiltakene mot den. De må få hjelp slik at de kan gjennomføre tiltak uten å skyte seg selv i foten økonomisk. Og sin fattige befolkning. Da må verdenssamfunnet stille opp! Gjør vi ikke det, fortsetter pandemien å spre seg i fattige land. Og snart vil den komme tilbake til oss.

 

LES MER:

Une Bratberg: – Ditt sanne jeg kommer frem i en krise. Ikke alle består testen

Derfor er mannen bak Sveriges korona-strategi så selvsikker

Sykehusprest Aud Irene Svartvasmo: «Vi tørker tårer med hansker»