Om smerte
Jeg vil skrive om smerte. Hvorfor det, spør du. Fordi rett i nærheten av deg, en hånd borte, en nabo borte, et menneske borte, finnes den, smerten. Den fysiske smerten, den psykiske smerten, den er et hårstrå fra deg.
Og den er i deg. I deg. Den er i startblokkene, dens muskler er spente, den venter bare på å nå deg, krasje inn i deg med sitt kaos. Du er målstreken til smerten. Du som oss andre.
Kolbein Falkeid skriver om smerte. Etter at hans datter tok livet sitt skrev han om den. Om savnet og smerten. Om smerten og savnet i det å være far og miste sin datter. Han avslutter et dikt slik: «Du ligger på lur: En duggdråpe / uuttørkelig sorg bak tette blad / Kanskje er dette en slags visdom - å se / flott, forgjengelig glede. / Og selv ønske det, ønske det, / men ikke kunne være glad.»
Og smerten må skrives om. For ingen forholder seg til den. Som døden er den ingenting helt til den er alt. Den er usynlig helt til den er alt vi ser. Men den kommer. Også til deg.
