Om sexdukker, nekrofili og den offentlige moral

I mai 2019 ble en finnmarking dømt til 60 dagers fengsel og en bot på kr 10.000,- for besittelse av en sexdukke i barnestørrelse. Dommen ble anket til Høyesterett. Det er også tidligere forekommet at menn er blitt dømt for slike besittelser, selv om loven i seg selv ikke forbyr noen å eie dukker med barnlig utseende, heller ikke slike som er myntet på seksuell aktivitet. Det ser altså ut som om moralpolitiet har tatt ansvar der de mener at jusen synes å svikte.

På 1960-tallet eksperimenterte grunnleggeren av Church of Satan, Anton Szandor LaVey (1930-1997), med å lage dukker som kunne brukes til "grensesprengende" seksuell aktivitet, altså lyster og tilbøyeligheter man normalt ikke kan eller vil involvere andre mennesker i. Church of Satan har alltid stått for et meget liberalt syn på sex. Alt er i utgangspunktet tillatt, så fremt alle samtykker og ingen er mindreårige. Grensen går således ved sex med barn. Hvem som har seg med hverandre og hvordan de gjør det angår med andre ord ingen andre enn de impliserte parter.

I antikkens Roma var det å spytte på en byste av keiseren like straffbart som å spytte på keiseren selv. Bysten var å anse som keiseren selv, selv om den var laget av marmor og ikke kjøtt og blod. Det samme synes å være tilfelle i dagens Nord-Korea og kanskje noen andre stater, som ikke bryr seg om forskjellen på materialene. Samme tankegang synes å bli forfektet av moralpolitiet, når de anser det å ha seg med en dukke av ett eller annet plastmateriale er tilnærmet like ille som å ha seg med et menneske. Selv om dukken ser barnslig ut, er det likevel bare en dukke, ikke et menneske.