Om (ikke) å ansette en prest
Einar Gelius fikk ikke jobb på Ibestad. Han sier selv i en tabloid overskrift i Nordlys at det er en ledergruppe i kirken som trosser folkets vilje. Det er en drøy påstand selv om mange av oss hadde ønsket Gelius velkommen som kollega og prest i Nord
Einar Gelius fikk ikke jobb på Ibestad. Han sier selv i en tabloid overskrift i Nordlys at det er en ledergruppe i kirken som trosser folkets vilje. Det er en drøy påstand selv om mange av oss hadde ønsket Gelius velkommen som kollega og prest i Nord-Hålogaland. Det er det demokratisk valgte bispedømmerådet som ansetter prester. Bispedømmerådet – som ethvert annet valgt organ – skal lytte til folkets vilje som det litt pretensiøst står i avisen, men må gjøre sine vedtak basert på fritt grunnlag. Slik fungerer demokratiet – også i kirken. I min tid som prest har jeg erfart at det det slettes ikke alltid blir slik jeg vil – heldigvis kanskje. Alle og enhver kan kjenne på avmakt noen ganger. Da gjelder det å ta makt. Det mest nærliggende er å stemme ved kirkevalget , neste gang i forbindelse med kommunevalget i 2015 – og gi sin stemme til det nye bispedømmerådets sammensetning.
I et tidligere innlegg (27 januar i Nordlys) gjorde jeg sjeftsredaktør Simonnes urett. Jeg visste ikke at Oslo bispedømmeråds brev til Gelius fra 2010 med varsel om oppsigelse var offentliggjort og dermed kjent stoff for almenheten. Jeg burde visst dette. Men det er uvirkelig at et brev som varsler en personlasak offentliggjøres. Det skal sterk ryggrad til for den som får sin tjeneste brettet ut på denne måten. Hadde det vært noe tak i Vårt Lands kritiske journalistikk burde man gått etter de som hadde interesse av å lekke et konfidensielt brev. Det var ikke første gang med lekkasjer i saken om Gelius` prestetjeneste . I stedet brukes de hemmeligstemplede dokumentene til å samle glør på Gelius hode. Jeg har pekt på det motsetningsfulle i at Vårt Land advarer bispedømmerådet mot å la seg påvrike av fakkeltog samtidig som avisen gjør hva den kan for å hindre at Gelius ansettes. Sjefsredaktør Simonnes skriver at han syns synd på biskopen som får personalansvar for Gelius.
Vårt Land skriver (8 desember 2013) at Gelius uten unntak har hatt problemer med de biskopene han har tjenestegjort for tidligere. Jeg unders hvordan sjefsredaktøren vet dette. Hvordan kjenner han de personalmessige forhold mellom biskop Wagle og sokneprest Gelius i de årene han var sokneprest i Sør-Trøndelag? Det samme gjelder udokumenterte spekulasjoner om hvorfor Gelius gikk av som sokneprest i Vålerengen. Det er slik journalistikk jeg oppfatter som mistenkliggjøring og forsøk på å påvirke kirkeige ansettesler med dulgte påstander. Det er å forurense grunnvannet.