Om Gud og hvermann
I en verden preget av større og mindre stridigheter i Guds navn, kan det være greit å reflektere rundt vår forestilling om Gud, og ikke minst, hvilken plass har ”lille jeg” i alt dette.
At ”Gud er stor” eller ”Allahu Akbar” som muslimene sier, er noe av det de store monoteistiske religionene kan samles om. Likevel får jeg fra tid til annen en følelse av at mange av oss som tror på en Gud eller en skaper, kanskje glemmer at Gud, gitt det utgangspunktet at han finnes, og med utgangspunkt i nyere viten, må være mye større og mer kompleks enn det noen av de store religioners åpenbaringsskrifter har greid å forestille seg eller fremstille han som. Med vårt jordiske perspektiv synes det heller som at grupperinger i ulike religioner forestiller seg Gud som en lokal gubbe i lysende gevanter, som skulle ha stor oppmerksomhet og interesse av den måten troen praktiseres og leves på i vårt lokale trossamfunn,- i motsetning til de troende i nabolaget, -som må antas å være på ville veier. På samme måte har forestillingen sneket seg inn i det politiske maktspillet. Fram til i dag har det i militære sammenhenger blitt brukt uttrykk som at ”Gud bevare Kongen og fedrelandet”, mao. Gud er på vår side. Det kan ikke ha vært lett for Gud når fienden kjempet med samme innstilling. At Gud tas til inntekt for grupperinger ser vi i alle religioner, nå særlig i den muslimske verden der shiaer står mot sunnier og slakter hverandre ned i Allahs navn.
Hvordan vi forestiller oss Gud eller om vi avviser Guds eksistens, har en del i si for hvordan vi forholder oss til verden og hvordan vi agerer i forhold til medmennesker og livets ulike valg. Det er i våre dager ikke særlig gangbart å snakke om dette eller å kommunisere disse forestillingene. Følgelig blir kanskje mer overfladiske motiver og begrunnelser for handlinger eller argumentasjoner holdt i forgrunnen.
Det synes nedlagt i mange mennesker en sterk grunnleggende forestilling om at det er noe som ”står bak det hele”. Det er ikke unaturlig at denne skaperen gjerne vil holde kontakt med det skapte, og noen har hatt så sterk opplevelse av Guds nærvær at vi har fått profeter og åpenbaringsskrifter. Stakkars Gud, han har det likevel ikke så greit. Psykologi og pedagogikk har vist oss at det er ganske håpløst å formidle noe uten at mottakeren forstår innholdet i begrepene som brukes og har evne til å forestille seg det som forsøkes formidlet. Det blir håpløst å formidle relativitetsteori til 3-åringer. Uansett ville 3-åringen skape seg bilder av det som blir sagt som passer til sin forestillingsverden.
