Om å vokse opp i norsk lavkirkelighet
Hva er det som gjør konservativ kristendom så omstridt i manges øyne? Jeg synes ofte debatten er for vag og lite konkret. Med denne artikkelen ønsker jeg å bidra til en konkretisering og eksemplifisering som kan gi svar på spørsmålet.
Artiklene både i Aftenposten og Vårt Land den siste tiden om konservativ kristendom har vært meget interessante. Ikke minst utfordrer de til ettertanke om hva toleranse og intoleranse egentlig er. Temaet engasjerer fordi synspunkter fra konservative kristne ofte vekker motforestillinger i meg. Det er først når temaet gjøres konkret at vi virkelig kan forstå hvorfor diskusjonen om toleranse i denne sammenhengen gjerne bryter på dypt vann.
Jeg vokste opp i norsk lavkirkelighet i 50- og 60-åra. Jeg også (jfr. Bjørn Stærk) opplevde å møte mange gode og flotte mennesker, og er oppriktig glad i mange fra slike miljøer. Jeg møtte mye godhet og varme i mitt oppvekstmiljø. I tillegg opplevde jeg mange særpregede personligheter med humør og en smittende livsglede. Jeg er helt enig i at «mørkemannsstempelet» ofte settes på sviktende grunnlag. Jeg traff også på individualister som våget å gå sine egne veier i forhold til mangt og mye, men det skjedde gjerne i det skjulte fordi konformitetspresset på livsstil og meninger kunne være svært sterkt. Enten var du innenfor eller så var du utenfor.
På tross av slike positive erfaringer, har jeg et problematisk og vanskelig forhold til den troenog kulturensom ble formidlet. For min del har det ført til en vedvarende bearbeiding og refleksjon gjennom hele livet – med en rød tråd:
