Om «å kaste ut barnet med badevannet».
Jesu liknelse om «Den fortapte sønn» i Lukas 15 handler om en far som speidet etter sin bortkomne sønn. Liknelsen er å betrakte som en novelle, og hører med blant perlene i verdenslitteraturen. I nyere oversettelser av Bibelen har overskriften blitt endret til å fokusere mer på Faren enn på sønnen, for Han er den sentrale person i fortellingen. I ordtaket om» å kaste ut barnet med badevannet» som er brukt i overskriften, er «barnet»: Faderen, Sønnen og Den hellige ånd, mens «badevannet» er Tempeltjenesten og Forskriftene i Det gamle testamente, i GT.
Jesus var Guds sønn og kjente naturligvis godt sin egen Far. Vi kan stole på at hans fremstilling av Faren, er riktig. De har kjent hverandre siden tidenes morgen. Vår kilde til kunnskap om «de to nære slektningene» er hovedsakelig å finne i de kristnes Bibel, Det gamle og Det nye testamente, dessuten i den jødisk/hebraiske Tanakh. Tekstene i den er, med få unntak, de samme som i Den norske kirkes «Det gamle testamente», men med en annen inndeling, noe ulik versinndeling og til dels med svært forskjellig tolkning. Noe kan vi også vite om vår Far ved å se på «Hans henders gjerninger», som er det skapte univers som omgir oss. Å kjenne en slik mektig og kjærlig himmelsk Far er betryggende og et privilegium.
Tolkningen av fremstillingen av Faren i Det gamle testamente og i jødenes Tanakh kan likevel bli svært forskjellig fra den Far, som Lukas fremstiller i liknelsen om «den fortapte sønn». Forskjellen kan bli utrolig stor. Jeg tenker på fortellingen i Genesis, der vår himmelske Far beordrer patriarken Abraham til å gå opp til Moria-bergets topp for å ofre sin sønn Isak på et bål etter å ha stukket ham i hjel med en kniv. En slik Gud, som noen kaller Far, ønsker mange ikke å ha et forhold til. Heller ikke en Far som beordrer israelittene å drepe alle innbyggerne i etablerte byer i Kanaans land (i dagens Palestina) under erobringen av det lovede land på 1200-tallet før Kristus. Det er grusomme fremstillinger. Mange makter ikke å stole på at Gud i himmelen er slik Lukas fremstiller ham i liknelsen om «den fortapte sønn». De forkaster hele Bibelen, og kaster ut både badevannet og barnet. Til og med Israel som i hovedsak er et sekulært samfunn, på tross av de var de første som fikk Bibelen, har ca. halvparten av dagens befolkning kastet ut både «badevann og barnet». «Barnet» vil ingen høre snakk om.
For å utjevne den store forskjellen i fremstillingen av Faren i de to delene av Bibelen trengs det kyndige teologer, som vet å tolke fremstillingsmåten i oldtidens skrivekunst, i tillegg til å være fortrolig med det israelske folks symbolspråk. Evangelisten Lukas var en ikke-jødisk lege og teolog, som dessuten skal ha forfattet Apostlenes gjerninger i NT. Han var godt integrert både i den greske og jødiske kultur, og kjente de store greske forfatterne og deres fortellerkunst.
