Når vi roper Jesus og hvisker om Gaza
FRIKIRKENE: Vi fyller Operaen og Spektrum med korsang og lovsang om Jesus, men tier når barn i Gaza sulter og dør. Når Den norske kirke lar kirkeklokkene ringe for ofrene, og vi frikirkelige forblir stille, sier det mer om hvem vi er enn vi kanskje vil innrømme.
FRIKIRKENE: Morten Eikli kritiserer frikirkene for manglende engasjement for palestinerne.
Caroline Teinum Gilje
Bonhoeffer, som ofte tilskrives ordene: «Å ikke tale er å tale. Å ikke handle er å handle. Gud vil ikke holde oss uskyldige», visste hva stillhet kan koste. Jeg har tiet selv av frykt for å bli misforstått eller for å tråkke på noens tær. Det jeg frykter mer nå, er hvilken kirke vi er i ferd med å bli.
Den norske kirke har ringt med kirkeklokkene for å kalle til bønn og sorg over alle som lider i Gaza, og Den katolske kirke har talt tydelig. I våre frikirkelige miljøer, der vi med største frimodighet synger Jesus på repeat, har vi nesten ikke sagt et ord. Vi har sunget om han som metter de sultne og står hos de minste, men vi har ikke latt sangen bli til handling.
Vi har vitnet frimodig om Guds kraft på søndager, men unnlatt å bruke stemmen vår når barn mister alt fra søndag til søndag. Vi kan ikke være fornøyd med å være en kirke som er høylytt i lovsangen, men lavmælt når det gjelder å stå opp for dem som lider mest. Da blir det heller ikke overraskende at partiet som skal bære vår politiske stemme, speiler den samme prioriteringen.
Bestill abonnement her
KJØP
