Lene Westgaard-Halle

Stortingspolitiker for Høyre og medlem i Energi- og miljøkomiteen

PSTs trusselvurdering for 2020 er tydelig. Er du ung klimapolitiker er det bare å holde seg fast, du kommer til å bli truet. PST spår at en rekke norske myndighetspersoner vil bli utsatt for hatefulle, sjikanerende og truende hendelser i året som kommer. «Særlig utsatt er unge politikere eller politikere som er engasjert i innvandrings-, miljø- og avgiftspolitikk», heter det i trusselvurderingen.

Dette kjenner jeg meg godt igjen i, det går sjelden en uke uten at jeg mottar trusler basert på de politiske standpunktene mine i klimasaken. Med jevne mellomrom deler jeg disse «henvendelsene» i sosiale medier, først og fremst dem som kommer fra sterke aktører i samfunnsdebatten.

Alvorlige avsløringer

De fleste av oss som jobber med klimapolitikk, står i svært tøffe stormer hver dag, og avsløringene faktisk.no gjorde knyttet til facebookgruppen mot klimapolitikk vi har lest mye om de siste par ukene, var alvorlige, men ikke overraskende. Grunnleggeren av gruppen har sammenlignet AUF med Hitlerjugend og kalt muslimer «vår tids nazister». En av administratorene har hetset statsministeren grovt på Twitter, og flere har klare koblinger til den sterkt islamfiendtlige organisasjonen «Stopp islamiseringen av Norge». Ord som «landssviker» og «Quisling» gjentas hyppig.

Vi ser også at personer med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er mer utsatte enn majoritetsbefolkningen, og man trenger ikke bevege seg særlig mange minutter i et kommentarfelt på nett for å få bekreftet det. Unge, engasjerte gutter og jenter pepres med ytringer som åpenbart er egnet til å stoppe engasjementet deres.

– Sosiale mediers inntog i våre liv har endret samfunnsdebatten både på godt og vondt, skriver kronikkforfatteren som ukentlig mottar trusler på nett for sine standpunkter i klimadebatten. 
Foto: Erlend Berge

Polariserte og banale

Hatytringer er ikke et nytt fenomen. Det har blitt brukt bevisst i krig og konflikt, som et redskap for å berede grunnen for å legitimere forfølgelse, drap, hat og diskriminering av utvalgte grupper av mennesker, også religiøse. Men nettdebattene er ute av kontroll og er i ferd med å utfordre demokratiet vi er så stolte av og tilliten vi baserer så mye av samfunnet vårt på. Vi har blitt som samfunnet vi elsker å hate, USA. Polariserte, ufine og banale. Hele 40 prosent av toppolitikere i Norge har opplevd alvorlige trusler, da gjerne drapstrusler mot seg eller familien, hærverk, eller andre direkte angrep.

Lokalt mister vi dyktige folk i kommunestyrene på grunn av dette, og ordføreren i Klepp har opplevd både vold og hets fra bompengemotstandere (NRK). Vi merker konsekvensene, mange sier nei til å stille som folkevalgte fordi de føler det ikke er verdt å stå i stormene man vet kommer på nett.

Hva skjedde med folkeskikken? Det er helt vanlige folk som driver med lokalpolitikk. De er naboer, venner, mammaer, pappaer og besteforeldre. Nesten alle gjør det på fritiden, gjennom frivillig, ulønnet innsats ved siden av jobben. De fortjener respekt, de fortjener ros og de fortjener takk. De skal også tåle kritikk, men ikke hets.

Demokratiet ofres

Sosiale mediers inntog i våre liv har endret samfunnsdebatten både på godt og vondt. Flere slipper til, terskelen for å ytre seg har sunket og muligheten for å nå enkeltpersoner direkte, er nesten grenseløs. Jeg mener det har vært et fremskritt, og en styrke for ytringsfriheten. Vi er ikke lenger bundet av redaksjonenes vurderinger. Det er viktig for både demokratiet og ytringsfriheten.

I dag virker det likevel som om demokratiet ofres på ytringsfrihetens alter. Det florerer av nettroll, sjikane, hatefulle ytringer og trusler. Nettavisenes kommentarfelt flommer over av dem, sosiale medier bader i dem, og vi politikere møter dem stort sett hver dag. Disse kan man dele inn i mange ulike kategorier, alt fra det som bare oppleves som lett ubehagelig til de mer sjeldne og alvorlige som drapstrusler. Straffbare ytringer, ikke-straffbare hatefulle ytringer og andre ubehagelige ytringer som kan oppleves som hatefulle, hvor går grensen, hva er greit, hva er ikke? Svaret er i mange tilfeller subjektivt, og noe av dette er allerede lovregulert. Man kan ikke si hva som helst, og gjemme seg bak ytringsfriheten. Utfordringen er at svært mye av det som er lov, benyttes kynisk og bevisst for å kneble folk som mener noe annet enn en selv.

Gammeldags folkeskikk

I tillegg ser vi at kvinner mottar en annen type netthat enn menn (ISF og CORE). Mens menn ofte får netthat basert på sak eller politisk ståsted, får kvinner oftere basert på personlighet, kjønn eller utseende. Mange kvinner opplever trakassering av seksuell karakter. «Slut shaming» har blitt et kjent begrep, og et veldig vanlig råd vi kvinner får, er å tie ytringene i hjel. Konsekvensen er at nesten 40 prosent av kvinnene som mottar netthat, blir mer forsiktige med å ytre sine meninger på nett. Dermed blir netthat et middel for å få meningsmotstandere til å tie, det fungerer, og det er et alvorlig demokratisk problem.

Det er derfor vi må si ifra, det er derfor vi trenger at de med styrke nok tar kampen mot netthets, uansett i hvilken form og hvem den rammer. Vi med litt tykkere hud enn folk flest må sette foten tydelig ned offentlig. Men vi klarer det ikke alene. La oss alle sammen slå et slag for god gammeldags folkeskikk og ta en dugnad i kommentarfeltene. Ser du netthat, si ifra! Ikke la demokratiet ofres på ytringsfrihetens alter, for demokratiet er noe av det kjæreste vi har.

LES MER:

Norsk redaktørforening med støtte til omstridte Human Rights Service

Sven Egil Omdal: «Historien har lært oss at det finnes en vei fra 'kakerlakk' til folkemord»

Vårt Land: Fjordman er ett av de sterkeste eksempler i moderne tid på at ord kan lede til drap