Nye og nødvendige fortellinger om demens
DEMENS: Fortellingen om Demenskoret har skapt en åpning for at vi sammen kan skape en ny kollektiv fortelling om hvem vi er og vil være som samfunn – en fortelling der mennesker med demens er en del av vårt kollektive «vi».
DEMENSOMSORG: Demenskoret er et forbilledlig eksempel på det som noen av oss kaller narrativ omsorg, det vil si omsorgspraksiser som ikke bare anerkjenner menneskers fortellinger om fortiden, men også betydningen av å skape nye fortellinger her og nå, og om fremtiden.
Julie Marie Naglestad
Ved starten av det nye året har hele Norge blitt rørt og berørt av NRKs TV-serie Demenskoret.
Vi har ledd, grått og sunget sammen med Ellen, Ivar, Oddmund, Lise, Jan Runar, Alfred, Knut Lage, Marianne, Christian, Hallfrid, Liv, Erik, Ingrid, Arild og Arve. Femten mennesker som har til felles at de har demens, men som, i likhet med alle andre, har sine helt unike og svært forskjellige livshistorier.
Å skape og formidle fortellinger som den om Demenskoret er forbundet med risiko. Fortellingen kunne blitt et «feel-good»-narrativ om å synge i kor, som hadde underkommunisert utfordringene, sorgen, tapene og frykten til menneskene som lever med demens og menneskene rundt dem. Og fortellingen kunne havnet i den andre grøften, og dermed føyd seg inn i rekken av narrativer om demens der sykdommen kommer i forgrunnen, og menneskene som lever med den blir redusert til statister.
Bestill abonnement her
KJØP
