Kronikk først publisert i Klassekampen 3. juli 09
Debatten som har gått i kjølvannet av enkelte uttalelser jeg kom med under et foredrag i Trondheim KrF 9. juni har synliggjort det konstante behovet for kritisk tenkning. Etterkrigstidens venstresidefokus var nettopp å stille kritiske spørsmål til makthavere og avdekke undertrykkende symbolsystemer. Spennede filosofer slik som Herbert Marcuse og Theodore Adorno søkte å avsløre samtidens hellige kuer og spidde handlingslammende politisk korrekthet for å komme sementert oppresjonsmakt til livs.
Venstresidens tenkere hadde rett i at borgerskapets maktstruktur trengte en oppmyking. Det kulturrevolusjonære 1960 tallet tok det derimot for gitt at opprøret mot borgerskapets idealer burde omfatte alt fra tradisjonelle verdier til kulturelle røtter. Alle minner om gamle Europa skulle fjernes i den marxistiske sosialismens navn. Den tyske filosofen Hans-Georg Gadamer nyanserte i Truth and method denne ensidigheten og sa at negative holdninger til tradisjoner, regler og autoritet innebærer en naiv tilnærmelse fordi autoritet også utgjør en konstruktiv samfunnskraft. Tradisjon kan representere fornuftige verdier som er verdt å ta vare på.
