Naturen som urverk

Publisert som kronikk i Vårt land 8. januar 2018.

Vi lever i en verden hjemsøkt av spøkelser. Gjenskinnet etter mennesker som levde for lenge siden, virker inn på hvordan vi tenker, lever og føler. De bor i hodene våre, i handlingene våre og i institusjonene våre. Selv merker jeg ofte at jeg har spøkelset til Charles Darwin sittende på den ene skulderen og spøkelset til Sigmund Freud på den andre. De hvisker meg i ørene hvordan ting egentlig henger sammen. Ikke ta det de andre sier for god fisk, sier Darwin, for egentlig er det evolusjonen som snakker gjennom dem. Nei, sier Freud, det de sier, kommer av underbevisste, fortrengte opplevelser fra barndommen som har gjemt seg i underbevisstheten deres.

Når det gjelder forholdet til naturen, hjemsøkes vi av en gruppe europeiske menn som levde på 1600-tallet. Francis Bacon, Galileo Galilei, Johannes Kepler, Isaac Newton og René Descartes formulerte ideer som har preget menneskers naturforståelse siden. De la grunnlaget for klassisk naturvitenskap og opplysningstidens tenkning.

Hva kjennetegner natursynet denne gjengen bidro til å skape? Jeg vil si det slik: De tenkte at naturen består av ting. Alt omkring oss, som ikke var mennesker, ble forstått som avgrensede fysiske objekter, som rene gjenstander. Man så for seg at naturens deler i prinsippet fungerer på samme måte som tannhjul, springfjærer, pendlende lodd og tikkende visere. Naturen ble noe mennesket, i hvert fall i teorien, kunne ha laget selv, og som vi kan fikse og flikke på som det passer oss.