Nattverd til udøpte?
NETTVERD: Det har siden pinseunderet i Jerusalem vært felleskristen praksis at veien inn i det kristne fellesskapet, og dermed også til nattverdfeiringen, er dåpen. Dette prinsippet har en aldri gått bort fra.
Å være folkekirke i et samfunn som både er sekulært og religiøst mangfoldig, byr på mange utfordringer. Spørsmålet om hvordan vi skal håndtere forholdet mellom dåp og nattverd er ett av dem. Etter min oppfatning er det blant de aller viktigste, fordi det fører oss rett til kjernen i spørsmålet om hva det vil si å være kirke.
Det har siden pinseunderet i Jerusalem vært felleskristen praksis at veien inn i det kristne fellesskapet, og dermed også til nattverdsfeiringen, er dåpen. Dette prinsippet har en aldri gått bort fra. Derfor gjentas det blant annet i de økumeniske avtaler Den norske kirke har inngått i de senere år. Det gjelder også dokumentet Nådens fellesskap, som er grunnlaget for samarbeid med Metodistkirken. Grunnen er at en har ønsket å fastholde prinsippet om det kristne fellesskapet som en gave forankret i Guds eget løfte og ikke i det fromme mennesker selv har funnet ut.
Det er derfor god grunn til å konkludere slik Harald Hegstad gjør i sin troslære Gud, verden og håpet: «Når noen i de senere år har argumentert for at man også bør kunne gi nattverd til udøpte, er dette både brudd med en lang kirkelig tradisjon og problematisk ut fra dåpens rolle som inngangsport til det kristne fellesskapet.»
