Når symbolpolitikk teller mer enn resultatet

De siste dagenes mediefokus i forbindelse med retningsvalg i KrF har vært massivt. Fra talerstoler i større og mindre forsamlingslokaler over det ganske land har vi hørt argumenter for blått og rødt retningsvalg framført med stort engasjement. Det er ikke til å undres over at engasjementet av og til kan bli så brennende at det overskygger de faktisk politiske resultater man ønsker å oppnå.

Selvbestemt abort er et tema som har engasjeret. Ikke minst fordi statsminister Erna Solberg lokket med endringer i abortlovgivningen som gevinst om Krf gikk inn i hennes regjering. Ja, noen har endog gitt sin stemme til «blå side» på grunn av denne lokkematen. Som ung student lærte jeg om ulike tilnærminger til etiske problemstillinger. Tradisjonelt vurderes en etisk handling fra to ulike synsvinkler. Er det handlingens formål eller fokus på handlingens pliktmessige basis som avgjør om handlingen er rett eller gal? Er det virkningen av et tiltak som er viktigst, eller er det den formelle basisen som bør vektlegges? I dag er det slik at et flertall i landet vårt forsvarer de ordninger og det lovverket vi har knyttet til selvbestemt abort. Likevel vil nok den store majoriteten av velgere være enige i at det er en god ting at aborttallene går ned. Er det da ved lovendringer man kan oppnå de beste resultatene på området, eller er abortforebyggende tiltak som de fleste kan enes om et klokere satsningsområde?

Alle som hørte Erna Solberg i Debatten på NRK torsdag 1. november bør ha fått med seg at hun ikke tror at en endring av ordlyden i lovteksten kommer til å få en praktisk konsekvens. Eller sagt på en annen måte: Det kommer ikke til å bli færre aborter, selv ved en endring av paragraf 2C. Så hva oppnår man da i praksis? Selv vektlegger hun lovendringens symbolske kraft. Kan hende er det til trøst for de som opplever seg som utsatt for sortering i samfunnet vårt. Men det er nå en gang slik at hvis en paragrafendring ikke fører til at det ufødte barnet får leve, så har man ikke oppnådd det man ønsker. Hvis konsekvensen er at like mange barn sorteres bort, ja da teller vel konsekvensene mer enn symbolpolitikken? Kjell Ingolf Ropstad får ha meg unnskyldt, men da virker ord som «en historisk mulighet» en smule grandiost. For er det nå egentlig Erna som er mest villig til å satse på abortforebyggende tiltak, eller vil KrF faktisk ha mer å hente på venstresiden i det politiske landskapet?