Når suksess er upassende
De rødgrønne misliker suksess. Ja, ikke all slags suksess, selvfølgelig. Men suksess som ideologisk sett ikke er helt på skinner – slik som den formidable suksessen på lille Gjøvikbanen.
Den gamle stasjonsbygningen i jugendstil, som ble tegnet av arkitekten Paul Due og oppført i 1902, hadde i mer enn hundre år bivånet mange store hendelser i Norges nyere historie. En varm sommerdag i 2006 var den vitne til en ny historisk hendelse. Denne gang av betydelig politiske og ideologiske dimensjoner, skulle det vise seg – og som ingen egentlig da forstod rekkevidden av. I Minneparken på bysiden av stasjonen var det mye folk, flagg og hornblæsere.
Nordbanen, som den opprinnelig ble kalt, var ment å gå her på vestsiden av Mjøsa via Gjøvik og Biri og mot Lillehammer og Gudbrandsdalen. Da Hamar ble valgt, endte det altså med bygging av Gjøvikbanen som ble åpnet i 1902 av unionskongen Oscar II. Den går opp gjennom Nordmarka, gjennom Nittedal, over Hadeland og Lygna før den strekker seg ut over bygdene i Vestre Toten og ender i Mjøsbyen.
Før Bondevik-regjeringen gikk av i 2005, vedtok den at Gjøvikbanen skulle legges ut på anbud. Alternativet kunne bli nedleggelse. Lite er gjort på denne banen i dens mer enn hundreårige historie. Den skal visstnok være en av landets mest kurverike. Da de rødgrønne tok over, var anbudsprosessen godt i gang, og man valgte å fullføre prosjektet. I konkurranse med flere utenlandske anbydere, vant det nyopprettede selskapet NSB Anbud AS.
