Når ondskap er en sykdom trenger vi ikke Gud.

(Jeg vil ikke på noen måte kle dette innlegget på noe/noen konkrete for jeg har ikke fagkunnskap til å gå inn å synse på dette, men noen generelle tanker gjør man seg.)

I Norge er vel ondskap i dag så godt som utryddet hvis en ser politisk og sosialantropologisk på det. Satan finnes ikke. Helvete er avbestilt fra menyen og Gud er et eventyr. I lys av dette er det jo ikke rart at ondskap/synd for mange ikke eksisterer. Vi er et produkt av tilfeldighet eller evolusjon om du vil der godhet og ondskap strengt tatt ikke eksisterer annet enn som en majoritetsbestemmelse.

Ut fra dette trenger man vel ikke være rettsoppnevnt psykolog/psykiater for å komme til den konklusjon som ABB rapporten gav. Har man strengt tatt noe annet valg? Ondskapen er fjernet, og uten den er det, med min logikk, ikke mulig å komme til andre konklusjoner. (Denne tanken fjerner selvfølgelig ikke det faktum at noen mennesker har medisinske tilstander som forklarer hvorfor de gjør det de gjør.) Vi har et behov for å forstå og forklare det vi opplever og vi får derfor «problemer» med å forklare at det onde likevel omgir oss. Den eneste utveien rent logisk er jo å diagnostisere det som et avvik fra «normalen» hva nå det enn skulle være. (Jeg har på verdidebatt lest debattanter som mener at Stalin og Hitler var syke også. Hvordan kan noen vite dette? Er enig i at deres styre resulterte i mye sykt.)