Nå ble du konfirmert, gutten min
KONFIRMASJON: Det er når milepælene kommer, at det bittersøte utenforskapet og livssorgen for familier med funksjonshemmede barn, blir forsterket. Det som skjedde sist søndag i Grim kirke, bidro til det motsatte.
KONFIRMANT: Ranghild Angell Wennberg skriver om hvor stort det var å delta i sønnens konfirmasjon i Grim kirke.
Privat
Den høye unge mannen i hvit kappe tok det siste trinnet mot alteret og presten som ventet på ham. Presten, Odd Bjarne, som var blitt en sånn helt og kompis det siste halvåret, svarte bekreftende med smil i stemmen mens gutten knelte og møtte blikket hans. Det føltes som om hele menigheten, sikkert over et par hundre mennesker, smilte med og frydet seg på vegne av den stolte ungdommen som mottok forbønn oppe ved alteret.
Ingen selvfølge
Jeg prøvde å holde mobilkameraet stødig og kan ha sluppet ut et lattermildt hikst mens tårene trillet av en stolthet ulikt det meste fra nesten 15 år som mamma. Skravlebøtta som knelte foran presten var min gutt, og for bare ett år tilbake, var det nok ingen av oss som noen gang hadde trodd at han skulle klare å gjøre det han nå gjorde – stå foran en fullsatt kirke og bli konfirmert. Etterpå ventet selskap og familiebilder som seg hør og bør, men for oss var det hele enda helt uvirkelig.
