Myte om Luther må avlives

Er et ekteskap primært et politisk eller et religiøst anliggende? Dette spørsmålet vil antakelig bli et av de mest sentrale spørsmålene knyttet til samlivsetikk for kristne kirker i årene fremover. Aftenposten skrev på lederplass for en tid tilbake at en ekteskapsinngåelse først og fremst er en sivilrettslig avtale. Flere politikere og kirkelige ledere har tatt til orde for obligatorisk borgerlig vigsel. I denne kronikken vil vi argumentere for at ekteskapet er et kirkelig anliggende. Spesielt i et jubileumsår for reformasjonen er det på tide å avlive myten om at Martin Luther sekulariserte ekteskapet.

Kyskhetsløfte
Gjennom middelalderen ble det vanlig å tenke at klostervesenet hadde en spesielt åndelig betydning. Sølibatet var omgitt av en aura av åndelighet, mens seksualitet og familieliv var forbundet med verdslighet, og den som virkelig ville være kristen, holdt seg unna slikt. De som ville sikre sin sjels salighet, avla derfor kyskhetsløfte og gikk i kloster. Ekteskap og familie førte nok ikke lukt i fortapelsen, men en måtte nok regne med et betydelig lengre opphold i skjærsilden, eventuelt et betydelig større antall avlatsbrev, om en levde slik.

Innstiftet av Gud
I skriftet Om munkeløftene fra 1521 hevder Luther derimot at kloster- og sølibatslivet bygger på en misforståelse. Det er livet i ekteskap og familie Gud har fastsatt som den normale menneskelige livsform med henvisning til de to første kapitlene i Mosebøkene og det fjerde og det sjette bud. Luther tar derfor oppgjør med klostervesenet som en spesielt åndelig stand og samtidig peker han på ekteskapet som en guddommelig innstiftet stand. Luthers grep var ikke å gjøre ekteskapet mindre «kristent», men peke på at det (i motsetning til klostervesenet) er innstiftet av Guds selv.