Misjonærbarna betaler den største prisen
MISJONÆRBARNA: Det er alltid ubehagelig å bli møtt med fortidens feil og mangler, men å anklage de som har blitt utsatt for urett for å utnytte sin offerrolle som et maktmiddel er i beste fall en absurd påstand.
AVGANG: Espen Ottosen (t.h.) har sagt opp sin stilling i Misjonssambandet. I etterkant av avgangen skrev Magne Lerø at avgangen stilte seg inn i en rekke av eksempler på bruk av «offermakt». I dette innlegget får Lerø et motsvar. – At ofrene forteller om hvilke krenkelser de har blitt utsatt for, betyr ikke at det er en irrasjonell historie om hva de har vært utsatt for, slik Lerø antyder, skriver innsenderen.
Privat/Erlend
Magne Lerø har i en kronikk i Vårt Land den 30. april brukt begrepet offermakt som ikke kan stå uimotsagt. Lerø bruker begrepet for å belyse den betente konflikten i Misjonssambandet om hvordan organisasjonen skal forholde seg til fortidens omsorgssvikt overfor misjonærbarn på organisasjonens internatskoler. Ifølge Lerø kan «ofre (...) få betydelig oppmerksomhet og støtte i dagens samfunn hvor det legges stor vekt på hva mennesker føler og hvor det er en slags kollektiv enighet om at ingen må føle seg såret eller tilsidesatt.Offermakt brukes av den som er rammet eller av de som hevder de taler ofrenes sak».
Subjektiv sannhet
Dette kan forstås som at ofrenes følelser er deres emosjonelle kapital som de kan utnytte for å vinne den offentlige sympatien.
