Menns ansvar og kvinners underordning
TEOLOGI: Det kan gå helt galt hvis spørsmålet om underordning i ekteskapet oppfattes som en blankofullmakt til menn om å befale og bestemme. Men temaet kan gripes an på en annen måte.
UENIG: – Åste Dokka forenkler temaet om kvinnens underordning på en uheldig måte, mener Espen Ottosen.
Erlend Berge
Da kona mi og jeg giftet oss for 31 år siden, brukte presten hele sin tale til å snakke om underordning – hvilket vakte en viss oppsikt. Han visste at vi var aktive i Misjonssambandet, at jeg skulle starte på Fjellhaug Misjonsskole, og han var åpenbart skeptisk til mitt konservative ståsted.
Likevel valgte han ikke innfallsvinkelen til Åste Dokka (i VL 14/5) og argumenterte for at Paulus var «feilbarlig». Isteden gjorde han til et hovedpoeng at oppfordringen om underordning var skrevet fra Paulus til gifte kvinner, og altså ikke var adressert til menn. Så betonte han at menns oppgave ikke var å forsikre seg om at ektefellen var underordnet, men derimot å elske «konene deres, slik Kristus elsket kirken og ga seg selv for den» (Ef 5,25).
Jeg tror dette perspektivet er helt avgjørende. Og når det mangler – som i Åste Dokkas bastante tekst «Nei, nei, nei og nei» – blir selvsagt underordning et skremmende og skadelig konsept. Jeg er helt enig med Dokka i at hvis underordning bare handler om at den ene i et samliv har mer makt enn andre står vi overfor en oppskrift på maktmisbruk.
