Menneskeverd, respekt og barmhjertighet relatert til det å befinne seg i et fordervelig ikke-liv uten håp

Hvis livsformen hos noen i visse særtilfeller er helt uforenlig med liv, skal man da ubetinget ta vare på det som er... i livets navn? Her bør man nå våge å ta debatten om den vei som anskueliggjør livets vrengebilder og skrekkens uverden for enkelte. Livet er for øvrig hele tiden under vurdering; prioriteringer i helsevesenet innebærer en verdsetting av visse pasienters liv og situasjon, og enkelte ganger vurderes livet forskjellig der og da.

Samfunnet preges positivt av behovet for meningsfull livshjelp, omsorg og støtte for å leve videre. Men ett sted møter man en endelig grense for å bidra her: For noen rammes og begrenses livet radikalt av omfattende lidelser før den kommende døden. Hva kan man så gjøre, hvorfor og på hvem sine premisser?

I debatten er irreversibel og kraftig redusert livskvalitet, uutholdelig lidelse og autonomi sentrale aspekter. Når livet i siste fase er i uavvikelig ferd med å bli uutholdelig som helhet, så fordres vi til en ny etisk refleksjon som har andre og nye premisser og som bare der er gyldige. Håpet forholder seg som kjent til det godes mulighet, men her er dét alternativet ikke-eksisterende. Det er vel få debatter som er så polariserende som eutanasi, dvs aktiv lijvsasvlutningshjelp; i den grad en slik debatt da tas i det hele tatt?