Memento mori?
Hvordan dagens samfunn omgås døden er gjenstand for debatt, noen snakker døden som det siste tabu, andre hevder at hevder at døden aldri før har vært gjenstand større oppmerksomhet i det offentlige rom enn nå.
En ting er i hvert fall sikkert, måten vi omgås døden på lar seg ikke sette på noen kortformell. Det er muligens like mange måter å nærme seg den på som det er mennesker.
Angsten for døden og redselen for vårt eget endelikt, streifer de fleste mennesker i løpet av livet. Mange slutter seg kanskje gjenkjennende til Woody Allens ord om at «jeg vet at jeg skal dø, jeg ønsker bare ikke å være til stede da det skjer». Stort sett klarer de å holde døden på en armlengdes avstand.
Andre, derimot, klarer ikke for sitt bare liv å la tanken på døden fare. Vissheten om døden tømmer dem for livsmot, de befinner seg en eksistensiell krise. Minst av alt trenger de et «memento mori». Midt i livet er de som merket av døden.
