Maktas slave
PÅSKE: Pontius Pilatus dømte Jesus til døden og lot dermed det å ha makt bli viktigere enn hva han brukte makta si til.
POSISJON: For Pilatus ble posisjonen viktigere enn utøvelsen av den. Det er det farligste øyeblikket for enhver som er satt til å forvalte noe som helst av makt: Plutselig er du slave av posisjonen, og den er ikke lenger et redskap for resultatene du vil skape, skriver Hadia Tajik.
Antonio Ciseri/Wikipedia
Jeg husker bruddstykker av bibelhistorien fra oppvekstens samlinger på bedehuset i Bjørheimsbygd. Mine muslimske foreldre sendte meg dit for at jeg skulle ha noe fornuftig å gjøre. De ville heller at jeg skulle dra dit, enn til fritidsklubben like ved. Der kunne det jo være dansing, gutter, røykmaskin og grandiosa. På bedehuset var det hekling, lovsang, lignelser fra Bibelen og flanellograf. Ingenting som kan føre til syndige tanker og handlinger. At Bibelen også var en hellig bok for muslimene ble innprentet hjemmefra. De er også bokens folk, sa min mor, om kristne og jøder. Eller Ahl-ul-kitab, som det heter på arabisk. Andre kaller det Abrahams barn – de tre monoteistiske verdensreligionen, som er like nok til å ha felles opphav, og ulike nok til å være ansvarlig for kriger mot hverandre.
I ettertid har jeg noen ganger slått opp i Bibelen for å pusle bitene sammen igjen. Ikke minst på en dag som skjærtorsdag, i opptakten til fortellingen om korsfestelsen. Jeg var nysgjerrig på Pontius Pilatus, beslutningstakeren som tok en beslutning på tvers av egen overbevisning og toet sine hender. Jeg husker at den voksne som fortalte om Pilatus spurte oss barna på bedehuset: «Toet sine hender, vet dere hva det betyr?» Vi var ikke gamle nok til å vite det. Han vasket sine hender, forklarte hun som fortalte, som for å gjøre seg ren og fri fra ansvaret.
En redd mann
