Liberalismen er ikke nødvendigvis egoisme

Debatten mellom Ragnar M. Bergem og Andreas Masvie om kristendom og liberalisme er lærerik og interessant. Bergem (Vårt Land 25. juni) kaller ­liberalismen for en vranglære. Masvie går langt i å forsvare den (Vårt Land 19. juni). Da blir det naturlig å etterlyse en gylden middelvei - mellom demonisering og kanonisering.

For det første savner jeg en mer hensiktsmessig definisjon av hva liberalismen er og hva den ikke er. Dersom vi simpelthen forutsetter at liberalismen er et produkt av et endret gudsbilde og påfølgende sekularisering, og at den impliserer et individualistisk menneskesyn, vel – da blir det enkelt å avvise den. Litt for enkelt! Hvis vi heller forstår liberalismen som den politiske filosofi hvorved mennesker tilkjennes noen grunnleggende friheter og rettigheter, blir forkjetringen av den langt mindre åpenbar.

Skepsis. Dette leder til mitt andre poeng, nemlig min skepsis til en overdreven teologisering av politisk filosofi. For å sette saken på spissen: Jeg tror at selv den mest teologisk og politisk selvbevisste kristne vil ha problemer med å begrunne sitt samfunnssyn ut fra Treenighetens selvkommunikasjon.