Lekfolkets plass i gudstjenesten
DEN NORSKE KIRKE: Under gudstjenester i Den norske kirke kan man noen ganger føle seg som Mr. Bean. Han sitter der på første benk og skal innfinne seg i ritualene, men han føler seg som en fremmed.
FOR STIVT: «Det burde være mulig å gi mer slipp på den tradisjonelle gudstjenesten og fylle på med løsere trosuttrykk, der man kan slippe å bekymre seg for om man reiser seg på riktig tidspunkt», skriver Magnhild Landrø.
Skjermdump / Youtube
Det var nok et uhell at Den norske kirke (DNK) reformerte gudstjenesten i 2011 på den måten man gjorde. Jeg spør meg selv hvorfor ingen stilte et helt annet spørsmål den gangen: Hva skal til for at folk får lyst til å komme til søndagens gudstjeneste? Jeg tror svaret ligger i mer sosial-diakonalt mangfold.
Selv er jeg en ivrig gudstjeneste-gjenger. Etter mange år i kirken har jeg begynt å bli litt mer «krevende» til hva jeg ønsker at gudstjenesten skal gi meg. Jeg kimser ikke av syndsbekjennelser, trosbekjennelse, eller prekener. Men jeg savner ofte følelsen av at noe viktig når inn til meg.
Lekfolkets plass
Bestill abonnement her
KJØP
