Lamaene og deres dødelige hyrder

At den hellige lamaen fikk adgang til riket, burde ha ført til en skittentøyvask. Og for så vidt: Fra de erfarne samfunnsdebattantenes tørketråder blafrer nå de reneste og peneste, mest fargerike, mykgjorte og velduftende togaliknende munkeplagg som for anledningen er å oppdrive. Et henrivende og medrivende syn.

Dette er farger og former som i et tusenår har dekket til en bestialsk undertrykking av den arbeidende befolkning i Tibet. Den p.t. livaktige Dalai Lama er forhåpentligvis den siste av den nederdrektige banden. Til gjengjeld overtas Tibet av et han-kinesisk kollektivt klansystem som er minst halvparten så ille, og som regjeringen Solberg-Jensen for anledningen satser på.

Den asiatiske despotismen, et system med viktige historiske røtter som ennå dominerer halve jordkloden, har hatt sine mer ekstreme former i “nord-koreansk” djuice-system og tibetansk buddhisme. (Begge former er blitt tilbedt av SV-folk og liberalere her hjemme.) Forskjellen mellom Kim Jong-un og dagens “Dalai Lama” er at den førstnevnte ikke er kastet ut ennå, mens den sistnevnte ikke har hatt anledning til å drive reinkarnert torturvirksomhet etter at kineserne i 1959 tvang ham ned den indiske skråningen.