Kristenliv og dataspill - er vi bare gammeldagse?

Først vil jeg ta en kjapp introduksjon av meg selv, både fordi dette er mitt første bidrag på verdidebatt, og fordi det er ganske relevant til innlegget. Jeg er 20 år gammel, og har vært kristen halve livet. Jeg engasjerer meg mye i menighetsliv, og er langt over gjennomsnittet interessert i populærkultur og media (startet i år på en bachelor i "nye medier").

En diskusjon som ofte går igjen på forumer og kommentarfelt rundt omkring er hvorvidt barn under 18 år bør få lov til å spille spill som Call of Duty, Battlefield, Crysis osv., der mange mener det bare er usaklig å trekke frem påvirkningskraft fordi barna deres aldri ville funnet på å gjøre slossing og vold til en lek i den virkelige verden. På motsatt side finner vi de som påstår at barna får gradvis grensen mellom hva som er ekte og hva som er fantasi gradvis visket bort av å holde for mye på med slike spill. Og selvsagt er media med på leken. Oftere og oftere leser jeg om såkalte forskninsrapporter som i det ene øyeblikket har bevist at det er ekstremt farlig, og det andre sier at det ikke påvirker en i det hele tatt. Men om man blir forandret om til et monster av å spille slike spill eller ikke, ligger ansvaret uansett på foreldrene, som alltid trenger å beskytte barna sine for vold og ondskap.

Men hva når du vokser opp? Hva når det er deg selv du har ansvar for? Dette spørsmålet stiller kanskje kristne litt for sjelden, har jeg inntrykket av. Dataspillmediet er utvilsomt kommet for å bli. Og det er under stadig utvikling, både i form av tilgjengelighet, visuell utforming og generell omfang av informasjon. Og derfor trenger man selvsagt alltid å være på vakt overfor disse tingene. Men dersom man vet hvilket type spill man spiller (hva man vil komme til å møte på i spillet), man passer på at spillet ikke vil ta for mye av ens tid, samtidig som man har sitt personlige liv med Gud på plass, hva er da galt?