Kristendom uten religion er en død tro

Da jeg var en 11-åring kom Børudgjengen – som til min store skuffelse akkurat hadde byttet navn til Arnold B family - ut med plata: Du løfter meg opp. Tittelsporets piano og trommer spretter av gårde i fornorskede gospelrytmer, hvorav første vers gikk som følger: "Det livet jeg har som kristen, det ikke en religion, men det livet jeg har er et forhold til en positiv person. Ja, det er du, Jesus, som gjør livet mitt helt topp. Du trykker meg ikke ned, men du løfter meg opp". Innen denne tid var det allerede opplest og vedtatt at vi pinsekarismatikere ikke tilhørte en religion, men bare hadde en relasjon til Jesus. Tre år senere ble det utgitt en skikkelig asfaltrockeplata: Kampsanger for en ny generasjon. Den tok helt av blant tenåringer i de store pinsekarismatiske menighetene, med sine hardtslående tekster, heftige gitarriff og sinte trommer. Et av tittelspora, Religiøst ribba, hadde et vers som lød følgende: "Kristenliv er ingen religion, men forhold til en levende person". I denne sammenheng hadde det utviklet seg en aggressiv polemisering mot de tradisjonelle kirkenes liturgi. Opphavet til den sangen står ikke inne for denne holdningen i dag, men saken er at denne måten å ordlegge seg på, utgjorde en direkte kritikk fra pinsekarismatiske kretser til de tradisjonelle kirkene. I Norge ble Den norske kirke et eksempel på hva religion var: døde gjerninger og ritualer, og en trussel mot sant kristenliv.

Selv om det, i skrivende stund, ikke finnes det samme angrepet på de tradisjonelle kirkenes liturgi og ritualer, er likevel uttrykket like levende i dag. I 2012 fikk den amerikansk-evangelikalske predikanten Jefferson Bethke en youtubehit. Med sin spesielle måte å rappe sine prekener på, ble en av hans prekener kalt Why I Hate Religion, But Love Jesus, postet og re-postet utallige ganger på facebook og twitter.Blant mine facebook-venner var det bare mennesker tilhørende pinsekarismatiske sammenhenger som postet denne, til stor forargelse blant mine lutherske og katolske venner. Det er ingen tvil om at religionsbegrepet er svært belastet i pinsekarismatiske miljøer. Hvorfor har det seg slik?

Jeg tror svaret på dette spørsmålet rett og slett ligger i det faktum at det ikke finnes allmenn enighet blant religionsforskere på hvordan religionsbegrepet skal defineres. Det hjelper lite å gå til ordets latinske opprinnelse som betyr noe i retning av ”å lese om igjen” eller ”å binde sammen”. Begrepet har gått igjennom utallige endringsprosesser i møte med nye religiøse sammenhenger og med de ulike perspektivene som religionshistorie, religionspsykologi og religionssosiologi representerer. Det er snarere slik at vi definerer religion ut i fra et bestemt trosutgangspunkt. Derfor vil en som forsker på religionen buddhisme lage seg en definisjon som ikke fullstendig inkluderer religionen islam, og en syntese av disse definisjonene gjør ikke rettferdighet på verken buddhisme eller islam. Religionsvitere tvinges derfor ofte til å skifte meningsinnholdet i religionsbegrepet, etter hvilken religion det tales om.