Koranskjending og ytringsfrihet.

På verdidebatt i går (mandag 21. sept) diskuterer Farhan Shah individualisme og ytringsfriheten i forbindelse med Sian sin Koran brenning (Tittel: Ytringsfrihet og koranskjending, noen eksistensielle refleksjoner). For muslimer er Koranen en hellig bok, og derfor er det forståelig at noen kan reagere sterkt på at det skjer. Sian står for holdninger og synspunkter som jeg ikke deler. Men jeg oppfatter Shah sitt innlegg mer rettet mot selve ytringsfriheten, en som en kritikk av Sian. Jeg vil ta det han skriver opp i fra denne siden, og svare på spørsmålet: ‘Hvorfor tillater Norge ytringer som kan virke provoserende på noen?’

Farhan Shah sin samfunnsanalyse er ikke tilstrekkelig til å forstå dette. Han hevder: «Vi lever i en nyliberalistisk kontekst hvor en ensidig rettighetskultur (culture of entitlement) har langt på vei fortrengt et ansvarsperspektiv». Litt senere skriver han: «I vår vestlige kulturkrets er tanken om menneskets totale selvtilstrekkelighet, i enhver vesentlig og etisk forstand, et ideal. Et fundamentalt menneskelig grunnvilkår (eksistensialer) som ofte blir neglisjert i vår vestlige kultur er eksistensiell interdependens».

Jeg er uenig i at dette er premisser som kan legges til grunn for diskusjon om ytringsfriheten og koranskjending. Ytringsfriheten står sterkt i vesten, rett og slett fordi det er bare her at menneskerettene blir respektert. Den individualisme som gjelder i vestlige land er ikke uten ansvarsfølelse eller forståelse for sammenheng med andre. Det er tvert om. Muligheten til å kunne handle som et enkelt individ, er bygget opp av tidligere generasjoner som ikke hadde denne muligheten selv. Mangel på å ta ansvar og egoisme kan finne sted i alle samfunn, og er ikke prinsipielt knyttet til at enkeltindivider har rettigheter. Menneskerettene gjelder hvert enkelt menneske, men det er nasjonalstatene som har forpliktet seg. Dette er et overordnet ansvar.