Jan Eggum stilte et aktuelt spørsmål da han skrev sangen. Sannheten er at heltene omtrent er helt borte, og spørsmålet er om det har noen betydning. Da jeg vokste opp på slutten av 60-tallet og 70-tallet vokste vi opp med mange helter. Men først senere så vi på dem som helter, som personer som hadde vært betydelige opp gjennom oppveksten på en positiv måte. Min fremste Helt er og blir min far, som gikk bort i 2000. Han var en beskjeden og nøktern mann som var den viktigste tryggheten i livet mitt akkurat da. Han var også en sterkt troende mann, noe som i seg selv har vært imponerende å være vitne til. Det går ikke en dag uten at jeg savner han, og særlig vondt er det at de to yngste barna mine aldri fikk bli kjent med verdens beste bestefar. Erik Bye var også en stor Helt, og det begrepet ble enda tydeligere da jeg ble kjent med han og så at han var et sjeldent og flott menneske, et ekte forbilde. Selv mente han aldri at han var forbilde, men det var slik han var. Helt til det siste brydde han seg om alle andre, og som min far snakket han aldri om seg selv (hvis det da ikke gjaldt det kunstneriske). Jeg husker en gang Erik Bye ringte meg en lørdagskveld. Han var alvorlig syk og visste nok hvor det bar hen. ”Hvordan går det med deg?,” spurte han. ”Det er da meg som skal spørre deg, som ringer fra sykehuset en lørdagskveld, svarte jeg. Nei, det var ikke noe å snakke om, mente han. Han lurte på åssen det gikk med meg og familien min og arbeidet med festivalen. Erik Bye var så stor Helt at jeg har hørt mange historier som har gjort meg rørt. En av dem jeg aldri glemmer var da regissøren bak ”Giganten” ble stanset i fartskontroll og fikk forevist en kraftig bot. Arne Rostad, som han heter fortalte at dette var vanskelig for det var mye penger å betale. Han fortalte så blant andre Ellen Horn og undertegnede at politimannen kikket rundt i bilen og så filmrullene. Etter det utspant samtalen seg omtrent sånn:
Hva er det du driver med?
- Jeg lager film?
Bestill abonnement her
KJØP
