Konservative presses ikke ut av kirken. De blir motsagt
DEN NORSKE KIRKE: Jeg kunne sikkert ha vært mer lavmælt. Men jeg orker ikke lenger være lavmælt og saklig. Jeg er så ufattelig sliten av en debatt som tråkker rundt i livet mitt.
VIGSEL: Ingen har tatt til orde for å endre Kirkemøtets vedtak om to likestilte syn fra 2016, eller fjerne presters rett til å velge å ikke vie par av samme kjønn, skriver Thor Magne Seland.
Gorm Kallestad
Jeg prøver etter beste evne å finne veien uten å bli forstyrret av neonlys, reklameplakater og influensere som til en hver tid gjør sitt for å lede meg bort fra den stien jeg følger. Den jeg går på er merket med små pinner med en refleksstripe som til enhver tid leder meg videre.
Noen av stripene finner vi i bøkenes bok. «Elsk din neste som deg selv». «Vend det andre kinnet til». «Tro, håp og kjærlighet». «Dere dømmer etter kjødet, jeg dømmer ingen». «For så høyt» og med fortsettelsen «for at hver den». Ikke noen utvalgte. Ikke noen «rett-troende». Hver. Eneste. En.
Noen av pinnene er satt ned av de fine som har gått foran. Som har flyttet merkesteinene litt etter litt. For det tar lang tid. Kvinner fikk stemmerett i Norge i 1913. Første kvinnelige prest ble ansatt i Den norske kirke i 1961. Nesten 50 år etterpå. Homofili (eller mer presist sex mellom menn) ble fjernet som lovbrudd i 1972 (da var jeg 5 år). Partnerskap ble mulig for likekjønnede i 1993 og fra 2009 ble det lov som homofile å gifte seg. Og i 2016 kom kirken etter.
