Kongens rolle i kraft av Grunnloven

«Kongehusets rolle er først og fremst seremoniell. I vårt konstitusjonelle monarki skal ikke kongen ha politisk makt. Denne forståelsen har ligget dypt forankret hos både kong Harald, hos hans far og hos hans bestefar.» Sitatet er hentet fra Dagens leder 21.02.2017 – Hans Majestet Kong Haralds 80-årsdag – og får meg til å spørre: Har Dagens leder mistet troen på den evangelisk-lutherske overbevisnings ånd og prinsipper – til fordel for romersk-katolsk eller jødisk? Ifølge min tolking av «Skriften alene» – i Kongeriket Norges Grunnlov – strider sitatets meningsinnhold mot alt bestemmelsene der tydelig tilsier.

Å redusere vårt lands konge sin rolle i kraft av Grunnloven, til noe seremonielt, fremstår for meg som å redusere jødenes konge i kraft av Bibelen, til det samme. Om forståelsen av å være noe seremonielt lå dypt forankret hos jødenes konge og hans far, vet jeg ikke noe sikkert om. I Grunnloven står der imidlertid ikke noe som tilsier at kongens primære rolle er seremoniell. For konstitusjonelt – forfatningsrettslig – åndsbevisste, står der klart og tydelig å lese at kongens rolle først og fremst er arvelig monarkisk. Jf.: § 1: «Kongeriket Norge er et fritt, selvstendig, udelelig og uavhendelig rike. Dets regjeringsform er innskrenket og arvelig monarkisk.». Det er altså ikke statsrådenes, men kongens rolle som er arvelig monarkisk. I Kongeriket Norges Grunnlov står der heller ingenting om at monarken ikke skal ha politisk makt. Derimot står der klart og tydelig å lese i § 3 at «Den utøvende makt er hos kongen eller hos dronningen.» Monarken har følgelig fullmakt til å forhindre at politiske vedtak som bryter med Grunnlovens opprinnelige ånd og rammevilkår, blir fullbyrdet eller iverksatt og utøvd i kongeriket.

Det politiske ansvaret som følger av fullmakten i § 3, er imidlertid ikke monarkens, men hver enkelt statsråds. Jf. § 5: Kongens person er hellig; han kan ikke lastes eller anklages. Ansvarligheten påligger hans råd.» Et råd til kongerikets beste som monarken har makt til velge utfra selvstendig politisk skjønn – les: statsmannskunst. Jf. § 12: «Kongen velger selv et råd av stemmeberettigede norske borgere. Dette råd skal bestå av en statsminister og i det minste syv andre medlemmer. Kongen fordeler forretningene blant statsrådets medlemmer således som han finner det tjenlig. Til å ta sete i statsrådet kan kongen ved overordentlige leiligheter foruten statsrådets sedvanlige medlemmer tilkalle andre norske borgere, men ingen medlemmer av Stortinget.» Siste setningen sier faktisk klart og tydelig at medlemmer av Stortinget under ingen omstendigheter skal tillates å ta plass i regjeringen – Kongen i statsråd.