Kirkevalg - svar til Grønvik

A. Mitt utgangspunkt for å engasjere meg i valgordningsspørsmål, var Kirkerådets ukritiske overføring av regler for fylkestingsvalg, til valg til bispedømmeråd (og dermed Kirkemøte), hva angår hvor mange underskrifter man måtte ha for å stille liste. Man hadde ikke tatt hensyn til ulik valgdeltagelse. Reglene ble slik at det nå er overkommelig å stille alternativ liste, noe både Åpen folkekirke og Bønnelista har hatt nytte av. Dette impliserer at jeg hele tiden har lagt til grunn at det skal være mulig med alternative lister, og dermed partier, om man vil. Dette kom tidlig inn i regelverket; jeg har aldri hatt noe ønske om å endre det. Jeg kan ikke dele premisset at dette er å komme inn fra sidelinjen via partidannelser (Grønviks pkt 4). De fleste på listene fra Åpen folkekirke og Bønnelista står sentralt i kirken.

Dermed er jeg åpen for partivalg (pkt 3). Mye av mitt engasjement har bestått i å gjøre det klart at den kombinasjon av partivalg og personvalg som vi nå har, og som Grønvik karakteriserer som en hybrid ordning, gir perverse effekter, når lister utformet som personlister, kuppes av partier som ikke vil vedkjenne seg at de er partier. (En pervers effekt er at virkningen av å avgi stemme, blir den stikk motsatte av det velgeren intenderer.)

Et stykke på vei er det selvfølgelig slik at kirkeorganisering må komme før beslutning om valgordning (pkt 1) - man må vite hvilke organer man skal velge til. Men jeg har lagt til grunn at det fortsatt skal være valgte organer på lokal, regionalt og nasjonalt nivå. Det er først og fremst på nasjonalt nivå vi har fått partier - på lokalt nivå kunne slike utgjøre en belastning i det daglige arbeidet i kirken.