Kirken kan romme mye, men ikke alt
KIRKEROM: Når et hus er viet til Den hellige Treenighet, settes en grense mot annen religionsutøvelse. I siste instans handler dette om Det første bud.
ET HELLIG HUS: «Menighetens samling rundt de hellige handlinger trenger konkrete rom og gjenstander som er innviet og dermed også avgrenset til gudsdyrkelse som rettes mot Den Treenige Gud», skriver Halvor Nordhaug.
Lars O. Flydal
Prost i Groruddalen prosti, Christofer Solbakken, spør i Vårt Land 26. september hvorfor kirken kan romme konserter og mange andre høyst ulike arrangementer, men ikke religiøse handlinger og seremonier i regi av ikke-kristne trossamfunn. Hans spørsmål er en reaksjon på min kommentar 18. september med tittelen «Hva kan kirken romme?». Det er samtidig et spørsmål til denne bestemmelsen i Den norske kirkes retningslinjer for bruk av kirken: «Kirkerommet kan ikke brukes av ikke-kristne tros- og livssynssamfunn til utøvelse av deres tro eller religion».
Hva menes med «hellig hus»?
Hva mener vi med at kirken er et «hellig hus», slik det heter i en av inngangsbønnene i vår kirke? Solbakken og jeg tar begge utgangspunkt hos Luther som mente at kirkebyggets hellighet ikke skyldes en særlig iboende kvalitet ved huset selv, men følger av at ord og sakrament er i bruk. Men derfra går vi ulike veier.
