Bør tros- og livssynssamfunn som ikke er kristne få bruke Den norske kirkes kirkebygg til sine seremonier? I denne avisa kunne vi nylig lese at både fylkespartiet i Rogaland Arbeiderparti og lokallaget i Stavanger vil svare ja på dette spørsmålet. Siden det er mangel på livssynsnøytrale seremonirom i flere kommuner, vil partiet ifølge avisas referat «åpne kirkerom for ikke-kristne arrangementer og seremonier som bryllup og begravelse».
Den prinsipielt klokskapen i dette forslaget fra et politisk parti er absolutt diskutabel. Mitt fokus i denne artikkelen er imidlertid ikke hva politikere finne på å foreslå, men hvordan Den norske kirke bør svare dersom dette søkes gjennomført.
[ Prest ledet livssynsnøytral gravferdsseremoni i kirke ]
I Guds hellige hus
I en av inngangsbønnene til gudstjenesten heter det slik: «Gud, vi er kommet inn i dette ditt hellige hus…». Men er kirkehuset virkelig «hellig», og hvilke konsekvenser trekker vi i så fall av det?
Ordet «hellig» har et bredt spekter av betydninger. I kristen sammenheng handler det først og fremst om at noe er innviet til Gud og formidler Guds nærvær. Men hvor hellig selve rommet tenkes å være, varierer mellom konfesjonene.
I katolsk sammenheng vil det være langt mer opplagt å kalle det fysiske kirkerommet for hellig enn på luthersk mark. For det første er selve kirkeinstitusjonen viktigere i katolsk teologi enn luthersk. Dessuten har alle katolske kirker et tabernakel der det innviede nattverdsbrødet, Kristi kropp, oppbevares. Hver katolsk kirke skal dessuten etter gammel skikk ha minst én relikvie.
Martin Luther og hans etterfølgere videreførte ikke disse elementene. Luthers forståelse av kirkerommet ble eksemplarisk uttrykt ved innvielsen av slottskapellet i Torgau i 1544: « … intet annet skal skje i det enn at vår kjære Herre selv taler til oss gjennom sitt hellige ord, og vi igjen taler til ham gjennom bønn og lovsang». Han avviste at dette ville gi kirkebygget en spesiell hellighet: «Ikke at man gjør det til en spesiell kirke, som om den var bedre enn andre bygninger hvor Guds ord forkynnes.»
Helligheten er ikke flytende og åpen men knyttet til troen på Den treenige Gud. Dersom kirkene åpnes for bruk av ikke-kristne trossamfunn, vil dette både folkepedagogisk og prinsipielt være et feilgrep som jeg tror vil skape mye uttalt protest og enda mer taus uro.
Ikke mer hellig enn en do
«Kirken er ikke mer hellig enn en do!» Slik setter den danske teologen Hans Hauge saken på spissen når han beskriver en luthersk forståelse av kirkerommet. Her ligger all vekt på det som skjer i rommet, og rommet i seg selv blir betydningsløst. Det har ført til at mange protestantiske kirkerom og andre gudshus har fått et svært enkelt og traurig preg som i liten grad hjelper mennesker til å oppleve Guds nærvær.
Denne rent funksjonelle forståelsen av kirkerommet er som så mye annet i lutherdommen bestemt av spørsmålet: Hva er strengt tatt nødvendig? I noen gudshus er da også utsmykningen blitt begrenset til det mest nødtørftige, om enn ikke så traurig som på do.
En rent funksjonell forståelse av kirkerommet gjør det vanskelig å kalle kirken for «et hellig hus». Den gjør det også lettere å åpne kirkerommet for andre trossamfunn. Rommet er i utgangspunktet tomt.
[ Ikke lenger åpent for ikke-kristne begravelser i kirka ]
Høyere og dypere
Men rent intuitivt opplever vi at slik er det ikke. Rommet er ikke tomt. Det oppleves både høyere og dypere enn andre lokaler, også når det ikke er i bruk. Det kan handle om bare en diffus følelse av høytid og stemning. Men for den som kjenner rommets historie og betydning, blir dette rommet et hellig rom som er viet til Gud, og derfor et kjært rom. Mennesker trenger å forankre troen i noe konkret og materielt.
Dette kan bagatelliseres som bare en følelse uten noen teologisk vekt. Men viser ikke dette ønsket om å gjøre hellige hus vakre til menneskets gudbildelikhet, at vi er skapt til å søke Gud? Derfor søker både kristne og andre troende å gi sin tro et fysisk uttrykk av høyde, dybde, og vakker kunst som forkynner det vi tror.
Det vigslede kirkerom
Det er nettopp en slik utvidet og ikke bare rent funksjonell forståelse av kirkerommet som uttrykkes i Den norske kirkes praksis med å vigsle kirker og ha egne forskrifter for disse rommene. Her heter det i §1: «Kirken er vigslet til bruk for gudstjenester og kirkelige handlinger og skal gjennom sin bruk tjene til Guds ære og menighetens oppbyggelse.» Ut fra dette formålet, gir det seg også negativt hva som ikke skal skje her: «Kirkerommet kan ikke brukes av ikke-kristne tros- og livssynssamfunn til utøvelse av deres tro eller religion.» (§4)
Disse bestemmelsene formidler noe helt grunnleggende og selvfølgelig ved den kristne tro. Som kristne kan vi ikke ha andre guder enn Den treenige gud, og de rommene som er vigslet til å dyrke Gud kan ikke brukes til annen gudsdyrkelse.
Dagens regelverk
Jeg er derfor glad for at Bispemøtet på sitt møte i februar anbefalte Kirkerådet å beholde dagens regelverk. De valgte da å ikke følge kirkerådets leder, Kristin Gunleiksrud Raaum, som har ønsket å åpne kirkerommet for seremonier i regi av også andre trossamfunn enn kristne, gitt at ikke noe dekkes til. I desember 2021 åpnet hun i Vårt Land for at også andre enn kristne har behov lokaler som er like vakre som kirkerommet, og at kirkehuset er nasjonale kulturskatter som Den norske kirke forvalter på vegne av fellesskapet.
Gunleiksrud Raaum står ikke alene. I Dagen skriver prost Christofer Solbakken at det er «et lite paradoks at kirkerommet kan brukes til nær sagt hva som helst, så lenge det ikke handler om religionsutøvelse». Etter min mening er dette slett ikke noe paradoks. Rent teologisk er det få grenser for kunst og kultur, også uten eksplisitt kristent innhold, så lenge det som skjer ikke bryter med trosgrunnlaget og formålet som rommet er viet til.
Det som derimot ikke bør være diskutabelt er at kirkerommet ut fra sitt formål og sin karakter som hellig hus, ikke kan romme en annen religionsutøvelse. Helligheten er ikke flytende og åpen men knyttet til troen på Den treenige Gud. Dersom kirkene åpnes for bruk av ikke-kristne trossamfunn, vil dette både folkepedagogisk og prinsipielt være et feilgrep som jeg tror vil skape mye uttalt protest og enda mer taus uro.