Kirken, Jesus og det kristne budskap

I mitt forrige innlegg om Gud og Big Bang fikk jeg noen spørsmål fra Robin Tande. Det var mange gode spørsmål og jeg ser det derfor som mest hensiktsmessig og svare litt lengre på det i et nytt innlegg.

På det første vil jeg svare at jeg ikke tror at man må ha en gudstro. Jeg tror det finnes mange adekvate måter å tolke livet på. Vi bruker forskjellig språk på å uttrykke det samme. Jeg tror Buddister og hinduister erfarer og er i kontakt med det guddommelige, og det samme vil jeg si for ateister og humanister, også de erfarer Gud. Mange av de aller beste menneskene jeg kjenner kaller seg for en ateist eller humanist. Min apell er først og fremst til de som har havnet i en situasjon som meg selv, der de føler en tiltrekning til kristendommen og en tilhørlighet til kirka, men som på samme tid er ukomfortable med måten store deler av kirka behandler vår kristne tradisjon på. Kirkemøte nå i våres er etter min mening et eksempel på hvordan Den Norske Kirke behandlet vår felles tradisjon dårlig. De ekskluderte en gruppe mennesker på bakgrunn av hvordan de er født. Det er ikke slik jeg oppfatter guddommelig kjærlighet.

Hva eller hvem Jesus var, er et spørsmål som er vanskelig å svare på. Bibelforskere er uenige om dette. Barth Ehrman mener den historiske Jesus var en dommedagsprofet. Andre forskere som Dominic Crossan mener Jesus var en eminent etiker. Andre mener igjen at det ikke var noen historisk Jesus. Jeg har ikke studert eller lest lenge nok til å føle jeg kan ta helt stilling til det. Hva enn som er tilfelle, ser historien om Jesus ut til å være gripende. I Johannes evangeliet beveger Jesus-skikkelsen seg vekk fra å være et menneske og skrider over i det guddommelige. Vi leser at den som har sett ham, har sett Gud og vi leser han si at han har kommet for å gi oss liv i overflod. Når jeg hører liv i overflod, ser jeg for meg livsglede som strømmer over og som drar mennesker rundt seg inn i samme glede. I historien er plottet at Jesus gir sitt liv bort i kjærlighet til andre mennesker. Jeg tror dette er en av grunnnene til at Jesus har en plass i så mange religioner, det er en innspirerende historie, som sier noe om hva det virkelig vil si å elske og å leve. Man finner her et slags møtepunkt mellom menneske og det guddommelige.

Angående ditt spørsmål om det kristne budskap. Jeg har blitt mere og mere overbevist om at kirken bør slutte å fortelle hva andre skal tro på. Spesielt hvis det er snakk om ting som for de fleste mennesker er fullstendig utrolig. Det regnes normalt ikke som en dyd å tro på ting som man ikke har noe grunnlag for. Likevel har man i tradisjonell kristendom opphøyd troen på ubeviselige påstander som den største dyden et menneske kan gjøre. Jeg er fult bevisst på at jeg ikke tilhører en tradisjonell kristendomsforståelse, jeg tilhører en progressiv kristendomsforståelse som er en enormt voksende bevegelse i disse dager. Men jeg er kristen. Vi må huske på at noe av det sentrale i det tradisjonelle kristne budskapet har vært troen på Jesu kroppselige oppstandelse og hans fart opp til himmelen. Men helt siden Galileo har kristne måttet retolke denne historien fullstendig. Det ga ikke lenger noen mening å snakke om et sted bak himmelvelvingen. Himmelen består av forskjellige gasser og bak der er det et nærmest endeølst rom. Jeg vet ikke om en eneste kristen som tror at Jesu kropp flyr rundt et sted i verdensrommet. De har retolket historien og de fleste tror han forsvant inn i noen andre dimensjoner. Så det er helt tydelig at vi retolker disse gamle tekstene i lys av den tiden vi lever i, og den kunnskapen som er tilgjengelig for oss. Så når vi retolker disse tekstene om Jesu oppstandelse fra et historiskvitenskaplig perspektiv er det lett å konkludere med at det ikke er noe egentlig grunnlag for å tro at en mann sto opp fra døden. Men det betyr ikke at historien er uten verdi. Eller at vi ikke har et kristent budskap å komme med.

Jeg har hørt mange si de ønsker de kunne ha en gudstro. Dette fordi troen gir mennesker mening, fellesskap og tilsynelatende en styrke som mange ikke-religiøse mangler. Men jeg har blitt mere og mere overbevist om at guden til de fleste folk er lagd etter deres eget bilde. Og at de henter styrke, glede og mot fra dette gudsbilde er jeg ikke i tvil om. Men hvis det stemmer at denne guden er et bilde som de selv og deres fellesskap har laget, så er denne styrken, denne livsgleden, dette motet som mange henter fra guden deres, egentlig hentet fra dypet av dem selv. Og det er denne Gud som jeg tror den kristne kirka må begynne å forkynne, Gud som kilden til liv, kilden til kjærlighet og essensen av vårt vesen, det som er i oss som gir oss evnen til å leve, til å elske og til være alt som vi kan være. Da jeg oppfattet meg selv som kristen i en mere tradisjonell form, og Gud både var treenig og menneske på en gang, var det likevel den Guden som ga meg evnen til å elske og til å leve som jeg egentlig var interessert i. Og her tror jeg ikke jeg snakker for meg selv, dypest sett så tror jeg de fleste ikke egentlig er så opptatt av om Gud er en skaper, treenig eller om Gud har gått på vannet.

Jeg tror vi mennesker heller ønsker et sted der vi kan møte andre, der vi kan snakke om dypere ting ved tilværelsen, der vi kan føle oss elsket og der vi kan elske tilbake, der vi blir tatt vare på og der vi tar vare på, og vi finner evnen i oss til å leve, elske og være alt som vi kan være. Dette er en Gud som jeg føler jeg kan stå innefor, en Gud som transenderer religion, som ikke gjør forskjell på om en er mann eller kvinne, svart eller hvit, homoseksuell eller heteroseksuell, men som elsker oss slik vi er. Det er først når vi begynner å si at man må tro og at Gud ikke liker mennesker som er født annerledes at man begynner å bevege seg over i en form for kristendom og gudstro som har en negativ effekt på enkeltmenneske og samfunnet.