Kirken har ikke avvist utviklingslæren
Kirkens møte med evolusjonsteorien har ikke beveget seg fra blank avvisning til stilltiende aksept. Kreasjonismebevegelsen oppsto lenge etter Darwin, og har for alvor fått vind i seilene først i løpet av de siste tiårene.
Fremstillinger av kirkens forhold til utviklingslæren beskriver ofte en utvikling fra avvisning til stilltiende aksept, slik Alf Gjøsund gjør i en kommentar i Vårt Land 14. februar. Dette stemmer imidlertid dårlig med de historiske kildene. At Darwins Om artenes opprinnelse fikk en blandet mottakelse i en del kristne miljøer i England og senere USA er velkjent. Men evolusjonstanken var overhodet ikke ny.
Allerede Augustin (d. 430) og senere Thomas Aquinas (d. 1274) spekulerte i muligheten for at ulike livsformer hadde utviklet seg over lang tid. Fra slutten av 1700-tallet skjøt ideen for alvor fart i naturvitenskapelige miljøer (som på denne tiden i overveiende grad overlappet med kirkelige miljøer). Gjennom Darwin (og A. R. Wallace) ble det etablert en sammenhengende teori om hvordan artenes utvikling har foregått. Virkelig vitenskapelig gjennomslag fikk teorien likevel først da den ble koblet sammen med den genetiske forskningen til augustinerkorherren og abbeden Gregor Mendel (1822-1884).
Blant de tidlige positive kirkelige røstene til Darwin finner vi Englands største kirkelige profil på 1800-tallet, den senere kardinal John Henry Newman. Han skrev at han ikke kunne se at Darwins ideer prinsipielt stred med kristen skapelsestro.
