Kirkelig organisering og det allmenne prestedømme
DEN NORSKE KIRKE: I kraft av sitt oppdrag, må prestens selvstendighet sikres. I dette spørsmålet er Den norske kirke nå en slagmark mellom lav- og høykirkelighet.
EN NY TANKE: Martin Luther på sin sokkel i den tyske byen Eisenach. Han antyder tanken om det allmenne prestedømme allerede i 1516/17, i sin kritikk av de kirkelige autoriteter. Samtidig kritiserer han snart ytterliggående «svermere», som avviser behov for embete og ordnet tjeneste, skriver Roger Jensen.
Wim van 't Einde/Unsplash
Kirkelig organisering står sentralt på årets kirkemøte. Spørsmålet går både om hva og hvem som betyr noe i kirken og i siste instans om selve kirkeforståelsen. Samtidig som begrepet «det allmenne prestedømme» her med å legge avgjørende premisser for samtalen, brukes det både utydelig og lite definert. I det følgende vil jeg gi en framstilling av hvordan og hvorfor begrepet om «det allmenne prestedømme» vokste fram under reformasjonen for slik å peke på hva det kan si oss i dag.
«In the making»
Tanken om det allmenne prestedømme antydes allerede i 1516/17 i Luthers kritikk av de kirkelige autoriteter, en kritikk som til slutt leder til bannlysing. Samtidig kritiserer han snart ytterliggående «svermere», som avviser behov for embete og ordnet tjeneste. På bakgrunn av dette utvikler Luther en forståelse av et ordnet presteembete – noe han kaller «tjenesten med ord og sakrament», «læreembetet» eller mest bare «forkynnerembetet». I perioden 1524–29 konsolideres reformasjonen og det organiseres menigheter, Luther blir praktisk kirkereformator. Mot «svermerne» fremholder han sammenhengen mellom Helligåndens virke og forkynnerembetet. Fra 1530 ser vi at tanken om det ordnede presteembetet styrkes og evangeliske biskoper forsøkes innført.
