Kinderegget: vår politiske ontologi

I The Puppet and the Dwarf: The Perverse Core of Christianity[1] kritiserer Slavoj Žižek vår samtidige åndelighets 'teologiske vending', slik den manifesterer seg i ulike teorier om 'religion uten Gud'. Opp mot den teologiske vendingen, paradigmatisk uttrykt i 'New Age-gnostisisme og dekonstruksjonistisk-Levinasiansk jødedom', insisterer han på en revitalisering av 'kristendommens materialistiske arv'. Her skal vi fokusere på Žižeks analyse av Kinderegget.

Som kjent er Kinderegget et egg hvor et skall av sjokolade og marsipan skjuler en overraskelse: et leketøy av plast. Og som kjent bryr ikke barn seg så mye om sjokoladen og marsipanen som om å knuse egget for å se hva som er inni. Kapitalismens Kinderegg uttrykker det samme som antikkens vase: de opererer begge etter den samme varemessige logikk. Allerede antikkens vase var en vare. Varen lover, per funksjon, alltid mer enn den kan innfri: den er alltid mer enn tingen den er, nemlig også dét vakuum som våre mest inderlig begjærlige varefantasmer trives så altfor godt i. Ikke selve tingen er det viktigste, men det som i tingen er "mer" enn tingen selv. Thales, vår første filosof, er selve emblemet på varens fødsel, hvor han for å bevise sin allsidighet i det "virkelige liv" først tjente seg rik på markedet og så gikk inn i filosofien: spekulasjonens begrep har som kjent både metafysiske og finansielle anvendelser. Antikkens varebytte og vareproduksjon sammenfaller historisk med antikkens filosofi.

Det ultimate, mest kondenserte bilde på denne Vestens historie ville være den antikke greker som i vase overrekker gudene—, nemlig, et Kinderegg plastikkleketøy. Vår histories mest kondenserte bilde er derfor bevegelsen fra antikkens magiske manipulasjon til kapitalismens teknologiske manipulasjon.[2] Kinderegget er vasen, dens banale forfall, men like fullt dens radikale konsekvens: [T]he sacred Thing at its dawn, and the ridiculous merchandise at its end".[3] Så det kan ikke komme som noen overraskelse at Žižek lar Kinderegget være bildet på samtiden vår, uttrykt gjennom den åndelighet som Žižek ser i intime likheter mellom gnostisismens New Age og Levinas og Derridas jødedom: pent innpakkede skall som utnyttet vår begjærlige nysgjerrighet og vårt nysgjerrige begjær, men som lik Kinderegget ikke hadde annet i sin midte enn banaliteter. Fargerikt, glinset og iøynefallende papir, den herligste kombinasjon av sjokolade og marsipan, det fortryllende øyeblikk idet ødeleggelsen av egget til sist åpenbarer skallets hemmelighet, plastikklekens synlighet hvor opplevelsens begjær og begjærets opplevelse er ugjenkallelig fortid og som sådan irredusibelt knyttet til tapet, til tapet av begjærets selve objekt, det objekt som ved sin struktur tvinger begjæret til alltid, tross sine evinnelige skuffelser, å ødelegge det ytre objektet for å komme til det virkelige, det indre og hemmelige objektet, den Andres indre og skjulte skatt: agalma. Som enhver vare vil også Kinderegget før eller siden miste sin fortryllende kraft. Og som enhver annen vare vil også det strukturere repetitive tilegnelser av nye varer, nettop i kraft av tomheten i sitt indre, sin midte, sin essens, av det løfte varen aldri holder.