Karikaturer, hatefulle ytringer og ytringsansvar, eller skapte Arbeiderpartiet Breivik?

I vårt møte med islam er ytringsfriheten et av de første områdene som blir problematisert. Ytringsfriheten blir kritisert på grunn av at den kan brukes til å krenke meningsmotstandere, eller fordi noen kan bli inspirert til å forfølge krenkende ytringer av islam ut i det ekstreme. Vi er blitt skeptiske til karikaturer og negative karakteristikker, det skaper stereotyper hevdes det. Brenning av Koranen fremstilles som det verste man kan finne på, alt på grunn av muslimers voldelige reaksjoner. Nå er det en film som fører til at muslimer blir krenket. Vi vet ikke hva de blir krenket av i morgen, det eneste vi vet er at deres krenkelse er like sikkert som amen i kirken. Debattredaktør i NRK.no, Halvor Tretvoll, er indignert over den bevisste latterliggjøringen av islam, og mer enn antyder at personene bak filmen har et medansvar for volden, når han hevder at motivet med filmen er å skape religiøst hat, hva han nå mener med det. Også i andre aviser er tonen den samme. Årsaken til volden ligger hos filmskaperne. Men hva er konsekvensene av denne holdningen? Kan vi i det hele tatt kritisere politisk vold dersom dette skal være malen? Kan vi i det hele tatt akseptere politisk kritikk? Må vi ikke ta Breiviks påståtte krenkelse på alvor dersom vi alltid skal forstå islamsk vold? Husk at Breivik er blitt erklært tilregnelig. Han er like lite syk som enhver muslimsk terrorist. Hvis vi avviser at Ap er en årsak til Breiviks myrderier, betyr det at vi må ha en standard for muslimer og en annen for andre ekstremister. Hva blir kostnadene med en slik tilnærming? Blir det noe igjen av den frie liberale rettsstaten vi så ofte hyller og dyrker?

Tegneren Ragnvald Blix laget mange karikaturegninger under 2VK. Han er kjent for sine mange karikaturtegninger av nazismen og dens lederskap. Men selv om han bodde i Sverige, turte han ikke annet enn å tegne under pseudonymet Stig Höök. Selv for 70 år siden kunne det være farlig å bruke karikaturer som politisk virkemiddel.

Ragnvald Blix er imidlertid ikke den eneste som brukte satire og karikaturer som kampmiddel. Charlie Chaplins film, Diktatoren, er et fremragende eksempel på bruk av parodi i film, men også her var det motstand, i USA var det til dels sterke reaksjoner. Man måtte ikke tirre Hitler…