«Jeg har mistet troen på prosjektet ny kirkelig organisering»
KIRKELIG ORGANISERING: Vi har som kirke i dag langt viktigere ting å gjøre enn å bruke enda mer tid, penger og oppmerksomhet på endeløse strukturdebatter.
DEN NORSKE KIRKE: Å ønske å stoppe ny kirkelig organisering betyr ikke at tjue års organisasjonsdrøftinger har vært bortkastet. De har lært oss mye, bidratt til en større forståelse av Den norske kirkes sammenheng, og viser oss nå nye muligheter, skriver Øystein Magelssen.
Guro A. Midtmageli
I to tiår har jakten på en ny kirkelig organisering stått på dagsorden i Den norske kirke. 18 år er gått siden Kirkemøtet vedtok å arbeide for én arbeidsgiverlinje. I etterpåklokskapens forunderlige lys synes det nå klart at dét i realiteten ble utelukket allerede av Stortingets «kirkeforlik» i 2008, senere bekreftet i Stortingsvedtak av 2017 etter Kirkemøtets anbefaling, om å videreføre den todelte finansieringen av kirken mellom stat og kommune.
I 2022 valgte så Kirkemøtet – med knappest mulig flertall – en modell for framtidig organisering. Denne viser seg vanskeligere å skulle gjennomføre enn flertallet skjønte. Da Kirkerådets forslag til vedtak til årets kommende Kirkemøte forelå i mai, gikk dette opp for mange.
Forslaget innebærer at modellen kun lar seg gjennomføre i 8 av Norges 356 kommuner og 12 av kirkens 95 prostier. I tillegg åpner forslaget for noen mulige og varierte forhandlingsløsninger ellers i landet. Forslaget framstår komplisert og ressurskrevende. Det vil kreve mange nye år med utredninger, høringer og forhandlinger.
