«Jeg frykter at jeg var med på å ødelegge noen drømmer i ungdomsarbeidet»

Jeg har holdt på med musikk siden jeg var barn og sang i barnekor. Allerede da gjorde jeg det for Jesus. Jeg hadde en korleder i en trosmenighet som spontant gav meg beskjed om å be høyt i mikrofon, både på øvelser og når vi opptrådte. Gjerne på byens torg. Han brukte også ofte anledningen til å forkynne for oss at vi måtte være frimodige for Jesus, passe på at venner og familie ble frelst, og han snakket om at vi ikke måtte kompromisse. Det var et vanskelig ord syntes vi barna, men han lærte oss en sang om det:

«Vi vil ikke kompromisse, vi vil gå rett frem. Vi vil leve rett og hellig far. Vi vil se din herlighet. Du er verdig vår pris, du er verdig vår tid, du er verdig vårt liv og vår hengivenhet». Denne lærte jeg som 10-åring. Jeg sang det og jeg mente det. Teksten sitter fortsatt, 30 år senere. Og den har formet meg. Det er dette jeg protesterer imot nå, og som preger en del av tekstene i låtene i «protestmusikken» jeg gir ut.

Etter barnekorets tid ble det mye lovsang og inderlig tilbedelse. Jeg mente hvert ord, dypt og inderlig. Som tenåring sang jeg om å legge ned mitt eget liv, dø for Kristus, gå dit han ville ha meg, gjøre det han ville jeg skulle gjøre. Jeg gråt ofte mens jeg sang. Løftet hendene i overgivelse. Bøyde kne i underkastelse.