Jeg, en jødehater?

Flere måneder etter at jeg, fra Miljøpartiet de Grønne, ble valgt til å lede 17. mai-komiteen i Oslo har det kommet en del reaksjoner. Det startet på nettsteder med tilknytning til nynazistiske miljøer. Sånn sett er anklagene interessante, for jeg beskyldes for å hate homofile og jøder. Det er neppe en kjærlighet til jøder og homofile som står bak, men målet helliggjør middelet.

Etter hvert som ekstremistene, noen måneder forsinket, fikk med seg nyheten om at jeg var valgt, begynte en eskalerende kampanje mot meg fra høyreekstreme grupper på sosiale medier. Det var ikke måte på hva som ville endre seg med meg som leder i komiteen. Jeg tror at mitt arbeid med å kartlegge ekstremistiske miljøer er den reelle årsaken til at sinnene hos ekstreme krefter er i kok, og da tager man hva man haver.

Når ikke fram. En av personene bak facebookgruppen («Vi som krever Shoaib Sultans fratredelse i 17. mai komiteen Oslo») stilte en rekke spørsmål som han krevde svar på. Ikke bare krevde han svar, men han ville ha klare svar: ja eller nei. Ikke noe utenomsnakk. Om jeg hatet homofile, om jeg støttet drap på homofile og så videre. Av erfaring vet jeg at klare svar ikke hjelper, for det blir aldri klart nok for dem, men jeg ville ikke gi ham en unnskyldning til noe så jeg svarte tydelig og avkreftende på disse. Da falt kravet bort, fordi han «visste» jo da selvsagt at jeg løy. Mot slik argumentasjon kan man altså ikke nå fram.