Noen ganger lurer jeg på om det finnes en rase av stilfulle, stilsikre og liksom-akkurat-passe-avslappa folk med en egen evne til å rote på en fasjonabel måte. Jeg synes liksom jeg har noen av dette slaget i min omgangskrets, selv om det må sies at de ikke er mange. De aller fleste jeg kjenner roter på en ytterst usjarmerende måte, med møkkete underbukser på gulvet, stygge plastleker på stua, håndklær i sofaen og tenna i tapeten holdt jeg på å si. Men noen. Noen. Skiller seg ut.
De klarer liksom å tilfeldigvis plassere vintage leker, i tre selvsagt, ved siden av sofaputer i matchende farger. På bordet står kanskje en vakker kopp eller to, ikke nødvendigvis matchende men på et vis merker man at de hører sammen allikevel. I bokhyllene er det langt i fra bare bøker, men igjen er det på et vis en rød tråd mellom fargene på bokomslagene, souvernirene fra det Ytre Øst og utklipp fra blader som "ligger og slenger" (yeah right). Når starinlysene i grelle farger er brent nesten flate og kaffekoppene har etterlatt brune ringer på bordet er det liksom bare....fint!
Nå høres det kanskje ut som at jeg beskriver et hjem der alt er både ryddig og stilsikkert, men jeg mener altså at til og med rotet i slike hjem er sjarmerende.
Det er mystifistisk, men det ser ut til at noen mennesker bare har en uforklarlig evne til å være ufattelig hippe selv når ikke alt er helt på stell. -Eller er det nettopp det det er?? Er det planlagt at den gamle trehest-leken skal ligge å slenge i sofaen, ved siden av puta med det slitte trekket - som forøvrig ser veldig dyr ut?? Og barnas bollerester på gulvet, er det for å understreke at "dette er et avslappet og überkult hjem?" Man kan jo begynne å lure noen ganger.
Hvorfor virker disse hjemmene så tilfeldig og liksom nei-det-er-bare-noe-jeg-fant-på-loftet-hos-naboen-aktig? Er sannheten at disse stilfulle menneskene (les; kvinnene) sitter og pønsker ut foran plettfrie, glansede ark i gjennomstylede interørmagasiner nøyaktig hvor "avslappet" de skal være i sin jakt på den perfekte lampeskjerm??
Jeg mistenker en sammensvergelse! Kanskje har disse Perfekte, Avslappede og Stilfulle Krypinn - menneskene (heretter kalt PASK, etter det som antagelig er navnet på deres interesseorganisasjon) jevnlige møter hvor de avtaler at ingen går i samme butikker som hverandre, slik at alle har unike ting. -Bortsett fra når det gjelder enkelte eksklusive ting da: Her er det viktig at flere har like lamper for eksempel, de som er laget av visse anerkjente designere, slik at man faktisk får formidlet til omverdenen (les; vi som ikke er med i PASK) at man i bunn og grunn er enige om hva som er fint.
-På en måte føler man seg enda mer utenfor PASK når man plutselig forstår at:
1. Selv om man endelig har kjøpt noe unikt på loppemarked, så mangler man grunnlaget; man har ikke en dyr stol eller noe annet feiende flott (ikke nødvendigvis fint) fra en pompøs designer. Uten dette har man jo ingen grunnmur, ingenting hjørnesteins-aktig å bygge sitt billig(ere) krimskrams rundt.
2. Det du trodde var et loppis-funn er egentlig noe alle andre hadde i fjor, og som de nå har kastet i søpla. Slik blir det som du trodde var unikt, fordi ingen andre hadde det, aldeles ikke unikt. Det blir last year, dear.
3. Du har skaffet deg noe som var akkurat for billig, slik at det egentlig er harry.
Jeg begynner på dette tidspunkt å føle meg litt lurt. Er det kanskje Keiserens Nye Klær som igjen har dukket opp i landskapet? Jager vi alle etter Perfekte Hjem som aldri blir perfekte, fordi standarden i sin natur er umulig? Koppen som var så dyr, så dyr, og er så fin, så fin, er jo ikke så veldig fin allikevel etterhvert....Og må byttes ut.
Okay, så er det kanskje en hobby for mange å stadig være på utkikk, studere glansede ark og bytte ut ting med jevne mellomrom. Men dette har ikke jeg tid til. Jeg vil ha det fint, og jeg vil ha det fint NÅ! (Jeg forventer effektiviteeeeet!)
Derfor venter jeg heller litt, for å se hvilke trender som holder stand. Men når jeg endelig er klar for å skaffe meg noe, se da er det jo nesten for sent. Noe nytt har ankommet. Og jeg blir usikker igjen. Og føler meg lurt. Snytt. Tatt ved nesen.
-Og dette mener jeg PASK har ansvaret for, der de sitter på sine møter og avtaler: "Nå er snart etterdilterne klare for å bytte ut de kantete og minimalistiske stuemøblene sine med shabby chic. Da er det på tide folkens å kvitte seg med alt som lukter av fake eller ekte avskallet maling, jeg tror dere skjønner det selv. Nei, ikke noen klager nå, det er uvesentlig om dere har forelsket dere i akkurat denne stilen, nå må vi slå våre interiør-geniale hoder sammen og pønske ut noe nytt."
Det er på tide med mytteri fra min side. Når jeg løfter blikket fra min Mac ser jeg rett på en halvdød plante, som i utgangspunktet var om ikke den aller gjeveste blomsten på interiørfronten så i allefall akseptabel, og den akter jeg å legge ut et bilde av her og nå. Ved siden av den stygge plastballen som min lille sønn har dandert ved siden av.
Bestill abonnement her
KJØP
