Intellektets hinder til det å tro
RASJONALITET: Vår tids store kulturelle dilemma er at vi har et religiøst instinkt som vi, som barn av opplysningstiden, ikke evner å nære.
FORNUFT OG FØLELSER: – Det å tro kan oppleves som en feig manøver hvor man dolker sitt intellekt i ryggen, skriver Magnus Søgnebotten Lang-Ree.
KieferPix / Shutterstock / NTB
I et av de få videointervjuene som ligger ute av psykiateren Carl Gustav Jung, blir han spurt om troen på et liv etter døden. Uten å gå inn på de metafysiske aspektene knyttet til spørsmålet, konstaterer han at menneskene som tror på noe etterpå, lever bedre på sine siste dager. At kroppen og følelsene virker å respondere positivt på denne antakelsen. Jung beskriver det som at disse menneskene «handler i tråd med sin natur».
Jeg synes denne kommentaren er interessant da det gjør noe vi sjeldent gjør i vårt samfunn; gir legitimitet til følelsene. Til kroppen. Og setter det hele i en funksjonalistisk kontekst ved å si at det som fungerer, er sant. Eller i alle fall, sant nok. Dette kan ligne sannhetsdefinisjonen psykologiprofessor Jordan Peterson kom med i sin første diskusjon med Sam Harris, hvor han påpeker at den etymologiske opprinnelsen til ordet er «det å treffe blink», snarere «en objektiv beskrivelse av virkeligheten».
Kropp og hode i konflikt
Bestill abonnement her
KJØP
